Likestillingen er kommet lengre i Norge enn i mange andre land. Men av de norske akademikerne på listen over verdens høyest rangerte forskere, er kun ti prosent kvinner.
Deler av ubalansen skyldes trolig mangel på tilrettelegging – og vil dermed være lett å rette opp. Et ferskt EU-krav kan nå tvinge frem slike opprettinger.
For om europeiske forskningsinstitusjoner ikke lager handlingsplaner for likestilling, blir det vanskelig for dem å få penger fra EUs nye forskningsprogram Horisont Europa.
Dårlig stelt i Norge
En amerikansk publikasjonsoversikt som nylig kom, gir et overraskende negativt bilde av likestillingen i vårt eget land.
Oversikten lister opp de to prosentene av verdens forskere som går for å være de høyest ansette. Blant kriteriene for å komme på listen veier antall publiseringer tungt.
Instituttet vi jobber i, Sintef, har mange medarbeidere i oversikten. Men ingen av dem er kvinner. Nysgjerrige gikk vi derfor gjennom hele den norske «troppen» på listen. Vi fant at kvinneandelen av landets toppforskere var under ti prosent.
Tilsynelatende er dette rart. Likestillingen er jo kommet langt på mange felt i Norge. Kvinner utgjør 56 prosent av stipendiatene og de vitenskapelige assistentene ved universitetene. I forskerstillinger i instituttsektoren er kvinneandelen 41 prosent, det er heller ikke så ille.
Andelen kvinnelige professorer er riktignok noe lavere, med sine 31 prosent. Men den har vokst de siste 30 årene.
Antallet kvinner i forskningsstillinger her til lands har økt jevnt og trutt. Ja, så lenge og så markert, at tidligere skjevheter i rekrutteringen ikke kan ha skapt den manglende kjønnsbalansen på toppforskerlisten. Hva kan forklaringen da være?
Suksess avler suksess
I en kronikk i Aftenposten skriver prorektor Siri Fjellheim ved NMBU om det hun kaller «bevisst og ubevisst forskjellsbehandling av kvinner og menn i kunnskapssektoren».
Med bakgrunn i debatten som fulgte, vil vi peke på et viktig forhold som lett glemmes i akademias likestillingsdiskusjoner: At systemet for akkreditering, ansettelser og opprykk i forskningsmiljøet har særtrekk som ofte ender opp med å favorisere menn. Det skjer selv om de i utgangspunktet ikke diskriminerer kvinner.
Ifølge en undersøkelse i regi av Akademiet for Yngre Forskere, finnes det knapt erfaringer med diskriminering under formelle prosesser i akademia her til lands. Derimot ser vi at karrieremulighetene i forskningsverdenen utgjør en stige hvor det er lett å havne bakpå eller ramle helt av etter fødselspermisjoner og lange løp med midlertidige stillinger.
Det fremste suksesskriteriet i sektoren er nemlig at nettopp suksess er nøkkelen til mer suksess. Om du skal få nye forskerprosjekter, nye samarbeidspartnere, bli invitert til å holde viktige foredrag på konferanser og inkluderes i publikasjoner, må du vise til mange forskerprosjekt, lange internasjonale samarbeid og et høyt antall foredrag og publikasjoner.
Det er kvinnen som er gravid
Det er utfordrende å komme tilbake etter lange permisjoner. Jo lengre permisjon, desto vanskeligere blir returen. Her ligger et av hindrene for kvinners karrieremuligheter i akademia.
For selv om far i teorien kan ta 50 prosent fødselspermisjon, skjer dette sjelden. I tillegg er det kvinnen som er gravid. Det er hun som må håndtere de utfordringene og sykemeldingene dette ofte medfører.
Det er krevende å komme i siget igjen med forskning etter endt fødselspermisjon. Mange må starte på «scratch» med søknadsskriving og jakt på samarbeidspartnere. Slikt kan lett forplante seg gjennom kvinners karriere og gjøre veien til toppen for lang.
Partneren teller
Også veien til professorat er problematisk i et likestillingsperspektiv. Nærmere bestemt: normen om å starte i midlertidige jobber, kombinert med en forventing om lange utenlandsopphold tidlig i karriereløpet
Hvis to samlivspartnere har karriereambisjoner, blir lange utenlandsopphold nærmest umulig å gjennomføre med små barn. En del menn har partnere som tar hovedansvaret på hjemmebane og som setter egen karriere på vent for å bli med partneren. Dette gjelder nok fortsatt for få kvinner.
Men spørsmålet om hvor fremragende forsker du er, skal ikke påvirkes av karriereambisjonene til partneren din eller av at du har vært ute i permisjoner og har barn.
Så bør det da også være fullt mulig å fjerne flere av de nevnte likestillingshindrene?
Enkle grep og kulturendringer
Det kan gjøres ved hjelp av administrative, nyskapende og kjønnsnøytrale grep:
- Gi økt tid til forskning og publisering etter permisjoner. Eksempelvis gjennom publiseringsstipend og frikjøp fra undervisning. Det vil gi de «tilbakevendte» tid til å komme inn i forskningen igjen. Også Forskningsrådet bør bidra, ved å bevilge ekstra støtte til eksisterende prosjekter der medarbeidere har fødselspermisjon underveis.
- La serier av korte utenlandsopphold og sampublikasjoner få like høy anseelse som lange utenlandsopphold. Digitale verktøy gjør det lettere enn før å samarbeide på tvers av landegrenser og institusjoner uten å bo utenlands.
- Tilby systematisk tilrettelegging og karriereplanlegging til alle som skal ut i lengre permisjon. Arbeidsgiver bør ta ansvar for å ivareta interessene til disse arbeidstakerne mens de er borte, slik at de blir inkludert når de når de er tilbake.
Flere slike grep og kulturendringer vil øke andelen norske kvinner på den internasjonale toppforskerlisten. Det skal ikke mye til! For flinke og geniale kvinner er det mange av blant stipendiatene, post-doktorene, forskerne og førsteamanuensene.
Derfor: La vitenskapelige ansatte bli vurdert ut fra premisser som gir like vilkår for alle når forskningsprosjekter tildeles og foredragsholdere velges. Uten dette går forskningen glipp av bidrag fra flere av de beste hodene.
Dagens system er ikke modernisert i takt med endringene i samfunnet. Det kan ikke Norge anno 2021 være bekjent av.
Kronikken ble første gang publisert i Aftenposten 30. mai 2021 og gjengis her med Aftenpostens tillatelse.
