For tiden planlegges det flere prosjekter med nye boformer og fellesskapsløsninger i Norge. Det å bo flere sammen og dele funksjoner og arealer bidrar til mindre forbruk av arealer og ressurser. Det er med andre ord en svært bærekraftig boform.
– Kollektive boformer er også i tråd med FNs mål om sosial bærekraft, fordi slike tiltak kan støtte etablering at sosiale nettverk og bidra til at mennesker viser større omtanke for hverandre, sier SINTEF-forsker Solvår Wågø.
Tanken er imidlertid ikke ny. Også tidligere har det blitt etablert boligtilbud basert på dette tankegodset. Et eksempel er Villa Holmboe i Tromsø. Prosjektet ble initiert av åtte enslige tilflyttere og ble virkeliggjort blant annet som et resultat av en arkitektkonkurranse.
Boliger og fellesarealer ble ferdigstilt og innflyttet i 1988. Villa Holmboe har hatt en stabil beboergruppe, og fire av de som fortsatt bor der, var med på å etablere prosjektet.
Tradisjonell boligpolitikk gir få nye løsninger
Boligpolitikken i Norge er primært basert på at vi skal eie vår egen bolig. Bolig er ikke bare et sted vi skal bo, men også den største investeringen vi gjør i løpet av livet. Det bidrar til at boligmarkedet er konservativt, og nye løsninger prøves ut bare i begrenset grad.
Villa Holmboe var imidlertid et slikt forsøk. Bolighistorien forteller hvordan bofellesskapet ble svaret for en gjeng unge etablerere på grunn av økonomiske hensyn og behov for støtte i hverdagen.
Det fortelles om et tett fellesskap som fortsatt oppleves som positivt, selv om noen har valgt å flytte og nye har kommet til. Salg av boliger i Villa Holmboe viser at tilbudet oppleves som attraktivt også i dag, tretti år etter det ble bygd.
– Vi har hentet det positive fra de gamle bygdefellesskapene, men unngått den negative kontrollen, skal en av initiativtakerne ha sagt.
Gårdsrommet til Villa Holmboe er sørvendt og ligger godt beskyttet mellom boligfløyene. Foto: Jan Martin Berg
Deling kan gi fleksibilitet, men også begrensninger
Å dele areal har bidratt til at beboerne har kunnet klare seg med litt mindre areal i perioder av livet, også i livsfaser der man har behov for litt mer plass. Dette er ofte fasen med store tenåringer i huset som trenger mye plass både fysisk og mentalt, og ikke minst litt avstand til foreldre.
I Villa Holmboe ble det også lagt til rette for fleksibilitet gjennom at hybler kunne leies ut i perioder hvor beboerne hadde dårlig råd, og fellesarealet i tårnet ble en periode brukt til barnehage. Dette lot seg trolig også gjøre på grunn av en godt gjennomtenkt planløsning.
– Vi kan se at huset også byr på noen begrensninger. Behovet for større mangfold av beboere kunne trolig vært lettere å oppfylle om fellesskapet hadde vært større, med flere beboere å spille på, og med ulike leilighetsstørrelser og rom for flere ulike husholdninger, sier Wågø.
Større fellesskap krever imidlertid ofte flere regler og systemer. I Villa Holmboe er det en del tydelige regler, men også en god porsjon raushet og fleksibilitet, noe som har fungert, ifølge beboerne.
Prioriterer fellesskap framfor tilgjengelighet
Intensiteten på fellesskapet har variert noe over tid og gjennom ulike livsfaser.
Mange forteller med glede om den gang det var yrende liv og mange barn som myldret i svalgangen. Det var flere og oftere fellesaktiviteter. Fra å ha fellesmiddager en gang i uka er det nå kanskje én i kvartalet. Det er imidlertid flere som gir uttrykk for at de godt kunne tenke seg flere fellesaktiviteter igjen nå når flere har fått bedre tid.
Tiden har gått, og beboerne har blitt eldre. Boligene var ikke planlagt spesielt for dette. Det er trapper og dårlig tilgjengelighet med tanke på rullestol. Fellesskap og nærhet til noen man kan spørre om hjelp eller selskap er imidlertid også en viktig dimensjon ved å finne en god boform i alderdommen. Beboerne har så langt prioritert fellesskapet framfor bedre tilgjengelighet, og de har valgt å bli boende.
– De understreker imidlertid at de gjerne kunne tenkt seg å ha planlagt for bedre tilgjengelighet den gang det ble bygd, forteller Wågø.
Barnebursdag i Tårnet i Villa Holmboe. Foto: Gudmund Sundlisæther
Kollektive løsninger må til for å dekke framtidens boligbehov
I Norge har det tidligere vært vanlig å skaffe seg en tomt og bygge sitt eget hus. I dag krever fortettingsstrategier andre utbyggingsformer. Boligutviklere og -utbyggere må derfor i større grad satse på kollektive boformer og deleløsninger for å møte framtidens boligbehov.
Erfaringene med å bo tettere på hverandre har gitt beboerne mange positive opplevelser og støtte i hverdagen, og bør derfor kunne være en inspirasjon til å prøve ut nye boformer. Salg av boligene i Villa Holmboe har vist at boligformen er ettertraktet for boligkjøpere på det åpne markedet.
Spørsmålet er derfor ikke om denne boformen er aktuell i dag, men i hvilken form? De ulike bofellesskapene som er tatt med i rapporten Kollektive boformer – et svar på noen av dagens samfunnsutfordringer? viser at det fins flere muligheter.
Flere mulige modeller for kollektiv
– Villa Holmboe er et lite bofellesskap, men erfaringene er så gode at det burde inspirere flere til å prøve noe tilsvarende. Vi har studert flere ulike modeller og konsepter, sier Wågø.
– Det kanskje viktigste er Vindmøllebakken, der det ble lagt mye innsats i å etablere fellesskapet allerede før man flyttet inn, og det er tatt høyde for at det handler om mer enn å prosjektere fellesfunksjoner og fellesarealer.
I Villa Holmboe var planleggingen og byggingen av husene et felles prosjekt, og beboerne ble tidlig godt kjent med hverandre. Er etableringen mer utbyggerstyrt, må aktørene kanskje finne nye måter å samarbeide på allerede i planleggingsfasen.
I forskningsprosjektet Bopilot i Bergen kommune er det testet ut flere nye modeller for utbygger-beboersamarbeid i en tidlig planleggingsfase.
Kan være et svar på flere samfunnsutfordringer
Nettverket blant beboerne i Villa Holmboe har også fungert som en erstatning for nær familie i nærheten, som flere manglet siden de var innflyttere til byen.
Selv om prosjektet er lite og derfor vanskelig lar seg generalisere, viser bolighistorien flere eksempler som kan underbygge at denne boformen kan være et svar på flere samfunnsutfordringer, blant annet ensomhet, tidsklemma, behov for barnevakt og annen type hjelp.
Å dele på arealer og funksjoner har også bidratt til å kunne møte toppene av boligbehov i enkelte livsfaser uten å måtte flytte til en større bolig. Slik sett kan modellen betraktes som bærekraftig med hensyn til arealbruk. At det i tillegg utvikler seg en delekultur som gjør at man lettere deler på utstyr etc., støtter også opp rundt et mer bærekraftig hverdagsliv.
– Denne typen fellesskapsløsninger er klart i tråd med målsettingen om en mer sosialt bærekraftig boligsektor og FNs bærekraftsmål, sier Wågø.
Det gjenstår imidlertid mange spørsmål knyttet til dette: Hvordan skape markedsinteresse? Hvordan kan utbyggere, kommuner og innbyggere samarbeide på nye måter? Hva er smart å dele, og hva bidrar til frustrasjon og konflikter i slike bofellesskap?
Mangler alternative tilbud i distriktene
I distriktene er et tilbud om alternative boformer totalt fraværende. Marginale boligmarkeder og spredt bebyggelse der eneboligen eller eldresenteret er eneste valgmulighet, er ikke en bærekraftig boform, verken i byen eller på landet. Dette utgjør en stor boligsosial utfordring.
– Mange kommuner har behov for arbeidskraft og ressurser til å ta imot tilflyttere og flyktninger, men det fins ikke boliger, særlig ikke på leiemarkedet. I tillegg er det i både by og bygd en økende gruppe friske eldre som ønsker seg en enklere hverdag og et mer sosialt liv, men der salg av eneboligen ikke vil finansiere en ny og mer tilpasset bolig, påpeker Wågø.
Stort behov for nytenkning
Det er altså et stort behov for nytenking rundt boligproduksjonen i norske byer og tettsteder. Boligen er i høy grad med på å forme hvordan vi lever, og så lenge det ikke finnes et større mulighetsrom vil de fleste heller ikke etterspørre alternative boformer.
– Derfor er det nødvendig å utvikle metoder og piloter for å utforske dette mulighetsrommet, hvor beboermedvirkning tas et steg videre, sier Wågø.
I den nye strategien for en sosial boligpolitikk som regjeringen la fram i desember i fjor, ble behovet for utvikling og nytenkning løftet fram (Kommunal- og moderniseringsdepartementet, 2020). Å bidra til at markedet forsynes med kvalitetsboliger for hele livsløpet vil støtte opp under målet om et flergenerasjonssamfunn der det er plass for alle og der alle får mulighet til å delta og bidra.
Hagerommet i Villa Holmboe er viktig for fellesskapet, spesielt sommerstid da alle trekker ut og møtes i hagen. Under koronaen ble hagerommet også veldig viktig for å kunne møtes og være sammen ute, med god avstand. Her er det julebord i hagen. Foto: Gudmund Sundlisæther
Ønsket å hente ut erfaringer fra kollektiv
Studien av Villa Holmboe er finansiert av Husbanken. Målsettingen har vært å få fram perspektiver man kan bringe videre i nye prosjekter. Det er også hentet inn erfaringer fra andre bofellesskap.
– Villa Holmboe er et eksempel på et privat initiativ der man ønsket å dele og bidra til å støtte hverandre. Husbanken ønsket å hente ut erfaringer med denne boformen, som har eksistert over tid, sier fagdirektør Lene R. Edvardsen ved Husbanken nord, Hammerfest.
I prosjektperioden har forskerne også vært involvert i prosjektet «Bopilot», som setter søkelys på kommunenes rolle som pådriver for nye boformer og er støttet av Forskningsrådet.
Referanse:
Solvår Wågø, Evgenia Gorantonaki og Karin Høyland: Kollektive boformer – et svar på noen av dagens samfunnsutfordringer? En studie av Villa Holmboe i lys av andre kollektive boligløsninger
Forskningsrapport, SINTEF Fag, 2021.
