Av: Carlo Aall, Vestlandsforsking, Halvor Dannevig, Vestlandsforsking, Jan Ketil Rød, NTNU, Anders Tønnesen, CICERO, Simon Neby, UiB, Grete Hovelsrud Nordlandsforsking, Lisbeth Dahle, HVL, Edvard Sivertsen, SINTEF og Tarje Wanvik, Norce
Hva skal vi egentlig tenke om Glasgow og klimaet? Noen få optimister peker på at 1,5-gradersmålet overlevde, mens andre mener verden styrer mot 3 grader. Derfor må vi styrke innsatsen for å forstå og tilpasse oss hva en 3-graders verden vil bety for det norske samfunnet.
I februar neste år legger FNs klimapanel fram den del to av den sjette hovedrapporten som handler om hvordan forventede klimaendringer vil påvirke natur og samfunn. Utkast av denne rapporten viser at konsekvensene av klimaendringene er mer dramatiske enn den forrige hovedrapporten beskrev.
Dette gjelder også for Norge. De prognosene Statens kartverk i dag har om havnivåstigning er for beskjedne: isbreer i Arktis smelter alarmerende fort og kan medføre at havnivået stiger mye raskere og dermed mer enn tidligere antatt. Stormflo kan innen den tid gi ti ganger så store ødeleggelser som i dag.
Skader på bygninger og annen fysisk infrastruktur og antallet mennesker som blir rammet av ekstremnedbør, kan dobles fram mot slutten av dette hundreåret. Økningen blir enda større om vi ikke trapper opp dagens innsats for å ruste samfunnet mot det nye klimaet.
Økosystemer på land og til havs vil bli utsatt for uopprettelige endringer, og det vil slå negativt ut for mange sektorer i samfunnet. Spesielt fiskeoppdrett nevnes som sårbar, men også økosystemer i norske fjellområder og arktiske strøk løftes fram som særlig utsatte fordi vintrene vil bli dramatisk annerledes.
En kombinasjon av høyere temperaturer og hyppigere tørke kan redusere landbruksproduksjonen mye i de fleste europeiske land i løpet av det 21. århundre, og det hjelper lite at vi muligens får et gunstigere jordbruksklima i Nord-Europa. Covid-19-pandemien forsterker de klimarelaterte utfordringene vi ser alt i dag når det gjelder å holde oppe den globale produksjonen av mat.
For første gang løfter FNs klimapanel fram spørsmålet om at klimaendringer i ett land kan gi negative konsekvenser i andre land – et tema som også er analysert av norske myndigheter. Rapporten viser til at europeiske land er særlig utsatt for denne typen klimarisiko. Vi har en åpen økonomi og høy avhengighet av global import og eksport.
En spørreundersøkelse gjort av Vestlandsforsking og Noradapt på oppdrag for KS, viser at andelen norske kommuner som mener de i meget stor eller stor grad kan bli rammet av grenseoverskridende klimarisiko, har tredoblet seg under pandemien fra 15 prosent i 2017 til 40 prosent i 2021.
Hva gjør så Norge sammenliknet med andre land? Vi har tidligere etterlyst en mer aktiv politikk for klimatilpasning. Ifølge Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) har Norge et udekket behov for flom- og skredsikring på 85 milliarder kroner. Selv etter påplussinger fra både Solberg-regjeringen og den sittende Støre-regjeringen i statsbudsjettet for 2022, vil vi bare bruke 718 millioner, altså godt under én prosent av behovet.
Rapporten har også vurdert innsatsen til europeiske land etter hvorvidt landene har en strategi og en handlingsplan for klimatilpasning:
1) Ingen strategi eller plan, 2) enten strategi eller plan, 3) både strategi og plan, og 4) oppdatert strategi og plan. Av de ti nordeuropeiske landene er Island på bunnen (nivå 1), mens Norge deler nest siste plass med Latvia. Finland og Irland havner på høyeste nivå, mens resten (Danmark, Estland, Litauen og Sverige) ligger på nest høyeste nivå. Av alle 46 land i Europa, deler Norge det nest laveste nivået med ti land.
Samtidig viser rapporten til studier som dokumenterer at støtten fra befolkningen for en aktiv tilpasningspolitikk er størst i Norge, sammen med Storbritannia, Frankrike og Tyskland. Disse tallene underbygges av en undersøkelse gjennomført av Norsk medborgerpanel for Noradapt, der 80 prosent sier de vil ha økt innsats på klimatilpassing, selv om det betyr dyrere mat og mindre penger til andre formål.
Det er et tankekors at befolkningen støtter en aktiv klimatilpasningspolitikk, samtidig som Norge er et av de svakeste landene i Europa på dette området.
Norske regjeringer har, siden klimaarbeidet kom i gang tidlig på 1990-tallet, jevnlig laget stortingsmeldinger om hvordan vi kan redusere utslippene av klimagasser. Men av så langt 19 stortingsmeldinger om temaet, handler bare én om hvordan vi kan tilpasse samfunnet til klimaendringer.
Denne er nå åtte år gammel og allerede grundig utdatert, noe som vil framstå enda tydeligere når den neste delrapporten fra FNs klimapanel offentliggjøres til neste år.
Stortingsmeldingen må altså oppdateres, særlig på tre områder: (1) Hvordan skal vi tilpasse oss virkningene av klimaendringer i andre land, (2) hvordan skal vi sørge for at klimatiltak ikke går på bekostning av hensynet til vern av det biologiske mangfoldet, og (3) hvordan kan vi sikre at de politiske og samfunnsmessige omkostningene ved klimatilpasning holder seg innenfor akseptable rammer?
Det er selvsagt helt avgjørende at vi styrker innsatsen for å redusere utslippene av klimagasser så fort som mulig, men det er også nødvendig å styrke arbeidet med å ruste samfunnet overfor de klimaendringene vi ikke klarer å unngå.
Dessverre øker dette behovet for hvert år vi mislykkes i å få ned utslippene.
Kronikken ble først publisert i Dagbladet.
