På vei til klimatoppmøtet i Skottland om noen dager, bør deltakerne pugge en deprimerende og forunderlig lite omtalt rapport fra 17. september i år. Der måler FN hvor vi er på vei.
Vi vet at CO2-utslippene må ned minst 50 prosent før 2030 i forhold til 1990-nivå. Men FNs triste fasit viser at klimatiltakene til Parisavtalens medlemsland ikke tar oss dit.
Tvert imot.
Tre viktige grep
Målene er så lite ambisiøse at når vi er i 2030, vil utslippene ha ØKT med 16 prosent de siste 20 årene.
Dette og truslene mot naturen må få klimatoppmøtet til å ta nye grep.
- Tiltak som redder naturmangfold, bør likestilles med klimatiltak. For trusselen som økt arealbruk utgjør mot dyre- og plantearter, er minst like alvorlig som klimatrusselen.
- I klimakampen holder ikke utslippskutt alene. Vi må også fjerne tilført klimagass fra atmosfæren og fra havet, noe markedet i svært liten grad har frembragt løsninger for. Nå trengs reguleringsmekanismer som kan bøte på det.
- Uten økt samarbeid land imellom, forsinkes netto-nullutslippssamfunnet med 40 år, ifølge energibyrået IEA. I Glasgow bør Norge helt konkret mane europeerne til å gå sammen om å gjøre Nordsjøen til en grønn muskel.
Disse punktene er viktige av tre årsaker:
Kun 28 prosent av jordens landareal er noenlunde urørt. Om arealbruken vokser videre som nå, vil kun ti prosent av landarealet være jomfruelig i 2050. Da vil trusselen om en pollineringskrise bli reell, og matsikkerheten trues. Uten insektene forsvinner også vi!
Naturmangfold var nylig viet et eget toppmøte, men bør bli tema for debatter også i Glasgow.
I dag er bruk av natur i praksis gratis. I prinsippet burde alle som båndlegger nytt areal til nærings-, bolig-, transport- og fritidsformål – eller energiproduksjon – pålegges å holde et tilsvarende areal fritt for fremtidig utbygging. Eller få krav om å tilbakeføre et like stort utnyttet areal til naturen.
Selv kraftige kutt i menneskeskapte utslipp blir ikke nok. Vi har sluppet ut mye, og det er urealistisk at vi kommer alle fremtidige utslipp til livs. Derfor inkluderer alle klimascenarier nå at vi også må dra drivhusgasser ut av naturens kretsløp og lagre dem permanent.
Å utvikle slike løsninger koster penger som markedskrefter til nå i svært liten grad har klart å fremskaffe. Hva slags stimuli som kan endre dette, bør bli tema for Glasgow-møtet.
Bakteppet er forrykkelsen av en livsviktig balanse. Planter tar opp CO2 fra luft. Via fotosyntese lager de karbohydrater som blir til CO2 igjen når de spises, råtner eller brenner. Så tar nye planter opp CO2‘en. Men når vi uhemmet slipper ut CO2 fra fossilt karbon, rekker ikke naturen å henge med. Derfor må vi ta CO2 tilbake og fjerne den.
Mest kjente løsning av dette slaget her hjemme står selskapet Fortum for. Konsernet har konkrete planer om å fjerne CO2 fra anlegget som gjenvinner energi fra avfallsforbrenningen på Klemetsrud i Oslo, for så å lagre CO2‘en i porøse bergarter på sokkelen. Den delen av avfallet som er biologisk materiale, eksempelvis matavfall, vil inneholde karbon som på denne måten trekkes ut av kretsløpet.
Med penger vi har satt av som kompensasjon for eget klimaavtrykk, forsker vi i Sintef på flere liknende teknologier – for å bringe disse nærmere realisering. Alt fra å omdanne dyrket tare til biokull som lagres under bakken, til å la aske fra avfallsforbrenning fange CO2 og så bli byggekloss i sement og betong.
- Les også: Bør vi blokkere sola for klimaets skyld?
Nordsjøen kan bli Europas fornybare Silicon Valley, men ingen land får til dette alene. Et fellesløft, derimot, kan gjøre Nordsjøen til en grønn energisentral som gir Nord-Europa kraft fra havvind. Pluss utslippsfrie drivstoff, brensel og industriråstoff i form av grønt hydrogen (lagd av fornybar energi), blått hydrogen (lagd av naturgass og kombinert med CO2-lagring) og ammoniakk.
Dette er viktig ikke bare for klimaet, men også for oss selv som skal leve av havvind og nullutslippsdrivstoff fra Nordsjøen.
Et marked for grønt og blått hydrogen vil vokse frem om EU øker kvoteprisene. Pluss ved realisering av planen om en europeisk CO2-tollmur. Det vil si en «mur» som betyr at klimaavtrykket til importerte varer – i første omgang bulkvarer som stål, aluminium og sement – vil gjenspeiles i utsalgsprisen.
Først når det blir dyrere å slippe ut CO2 enn å la være, vil de grønne energi- og industriteknologiene – samt tiltak som drar CO2 ut av naturens kretsløp – vokse frem.
Statlige grep
Hva kan staten gjøre for å lette omleggingen? Og for å hindre at dyrere energi vil ramme noen regioner og samfunnsgrupper urettferdig hardt? Diskusjoner om dette bør runge, både på klimatoppmøtet – og når regjeringen Støre skal meisle ut sin klimapolitikk.
Innlegget ble første gang publisert på E24 27. oktober 2021 og gjengis her med E24s tillatelse.
