Se for deg en kreftmedisin som selv finner veien til kreftcellene – hvor den behandler lokalt og med superkraft, uten å påvirke resten av kroppen. Det betyr at du som pasient kan få mer medisin akkurat der du trenger det, og at mange av de alvorlige bivirkningene uteblir.
Det er denne behandlingsmetoden den siste episoden i SINTEF-podkasten Smart Forklart handler om. Metoden har blitt til gjennom et samarbeid mellom SINTEF, NTNU og St. Olavs. Etter årevis med forskning, testing og utprøving på både mus og rotter står nå de første pasientene klare til å få prøve den nye behandlingsmetoden.
- Hør mer i podkasten Smart Forklart
Liten kreftmedisin – stor virkning
Men hvordan er denne kreftbehandlingen mulig – og hvordan får forskerne det til?
For å skjønne det må vi på en reise ned i nanoverdenen, hvor partiklene er så små at det er plass til tusen av dem i bredden på et hårstrå. Selv om nanopartiklene er bittesmå kan de kapsle inn mye cellegift. Disse nanopartiklene har forskerne laget med å blande vann med olje som inneholder medisinen.
– For at nanomedisinen skal nå ut til alle kreftcellene i svulsten kombinerer vi dette med noen små gassbobler som også sprøytes inn i blodstrømmen. Deretter behandler vi svulsten med ultralyd.
– Ved å riste kraftig dannes det bittesmå oljedråper i vannet. Etter hvert blir disse til faste nanopartikler som pakker inn medisinen, sier forsker Sofie Snipstad i SINTEF og NTNU. Hun har forsket på den nye medisineringsmetoden i flere år.
Den nye kreftbehandlingen er testet på mus med gode resultater. Nå står mennesker for tur. Foto: Geir Mogen
Så må de inn i blodbanen: Her kan nanopartiklene fungere som et målsøkende transportmiddel og hjelper oss med å frakte medisinen til rett plass. Grunnen til at det er mulig, er at mange kreftsvulster har en svakhet: Blodårer som er skjøre og fulle av åpninger eller porer. Denne svakheten gjør at nanomedisinen kan trenge inn i kreftsvulsten. I vanlige blodårer derimot, vil nanopartiklene som inneholder medisinen være for store til å slippe ut. Dermed skånes mange av de friske cellene mot medisinen og bivirkningene reduseres.
Ultralyd gjør leveringen mer effektiv
– For at nanomedisinen skal nå ut til alle kreftcellene i svulsten kombinerer vi dette med noen små gassbobler som også sprøytes inn i blodstrømmen. Deretter behandler vi svulsten med ultralyd, forklarer Sofie Snipstad.
Ultralyd er lydbølger med høy frekvens. Når forskerne gjør dette, vil det sette gassboblene i sving. De vil rett og slett begynne å vibrere. Disse ørsmå svingningene gjør at medisinen «masseres» og dyttes gjennom blodårene i svulsten, og ut til kreftcellene – akkurat der den trengs.
– Ved vanlig cellegift når mindre enn 0,01 prosent av medisinen fram til svulsten. Ved hjelp av nanopartiklene får vi fraktet omtrent 100 ganger mer medisin til rett plass. Når vi i tillegg sprøyter inn de små gassboblene og “skyter” på dem med ultralyd, har vi sett at vi kan få levert omtrent 250 ganger så mye medisin til kreftsvulsten»
Gjennom omkring ti år med utprøving har hun og kollegene sett lovende resultater i mus: Svulstene får mer effektiv behandling som gjør at overlevelsen øker, og i tillegg reduseres bivirkningene med denne kreftbehandlingen. Ultralyden kan gi mer effektiv levering av både fri cellegift, nanopartikler, antistoffer, gener og andre typer medisiner.
Nå står forskerne foran en milepæl: På St. Olavs behandles de første pasientene med den nye metoden. Lignende studier gjennomføres også andre steder i verden.
Persontilpasset behandling neste
Selv om dette høres enkelt ut i teorien, er det mye som skal klaffe. Fra før vet vi at en type medisin kan fungere godt for Ola, men være uten virkning for Kari. Kreft er ikke én sykdom – det finnes mange ulike former. Derfor jobber forskerne med å teste dette i ulike typer kreft for å finne ut hvilke pasienter som bør få akkurat denne behandlingen.
Snipstad og kollegene tester metoden med ulike typer ultralyd; både intensitet, frekvens og varighet på pulsen kan spille inn på virkningen. Det kan også ulike typer gassbobler.
– Målet vårt er å finne den mest optimale kombinasjonen av ultralyd og bobler, sier Sofie Snipstad. Vi har forsket i ti år, men i snitt tar det 17 år å ta en ny medisin eller metode fra start til mål. Forskning er tålmodighetsarbeid, men vi har tro på at dette vil lykkes. Om vi jobber raskt, kan vi kanskje se denne metoden på listen over godkjent behandling om fem til syv år.
Vil du lære mer om denne behandlingsformen og hvilke andre sykdommer den kan virke mot? Hør podkasten Smart Forklart her
