Det å eie sin egen bolig er et viktig mål i den norske velferdspolitikken. Eierskap til egen bolig og medbestemmelse når det fattes valg om hvor man skal bo, anses som et viktig premiss for opplevelsen av likeverd og normalitet.
– Derfor bør man tenke nytt om hvordan man utvikler og tilbyr boliger til utviklingshemmede, sier SINTEF-forsker Karin Høyland.
En av konklusjonene fra prosjektet er at det kan være smart å leie før man eier.
Viser løsninger i seks kommuner
Det forskerne har sett på i prosjektet er følgende: Hvordan kan kommunene støtte og bidra, og hva er erfaringene med de ulike løsningene som er prøvd ut? Trenger vi også andre tiltak? Kan det å eie egen bolig i seg selv bidra til deltakelse i et nabolag?
Rapporten Likestilt, normalisert og inkludert? Erfaringer med kjøp av egen bolig for utviklingshemmede viser løsninger i seks kommuner som på ulike måter forsøker å legge til rette for at utviklingshemmede kan velge, kjøpe/bygge og eie bolig selv.
Kan være en kompleks og ressurskrevende prosess
Undersøkelsen bekrefter tidligere funn, men peker også på noen viktige erfaringer: Husbankens finansieringsmodell gjør det mulig og attraktivt for mange utviklingshemmede å kjøpe bolig på det ordinære boligmarkedet. Det kan imidlertid være en kompleks og ressurskrevende prosess – til tross for at mange private utbyggere framstår som velvillige og imøtekommende.
– Kommunene kan derfor være med på å skape gode prosesser på ulike måter, for eksempel ved at den legger til rette for leie for at beboerne senere kan kjøpe, eller ved å koordinere informasjon og veiledning på tvers av kommunale etater, sier Høyland.
Beboerne trenger oftest både en bolig og et tjenestetilbud. Å etablere en kontaktperson som koordinerer info fra kommunen, kan bidra til at det blir enklere for foreldre å etablere slike løsninger.
– Det er liten tvil om at dette har bidratt til å redusere ventetiden på tilrettelagt bolig for målgruppa i mange av de største byene, konstaterer Høyland.
Å leie først forenkler prosessen
Både for ungdom og foreldre er det en stor overgang å flytte hjemmefra. Det innebærer en overgang både når det gjelder selvstendighet, ansvar og økonomi. I Trondheim opplever rådgivere derfor at det å leie før man eier, forenkler prosessen og gjør den mer fleksibel.
Det at det holdes en åpen visning oppleves også som positivt. Boligkjøperne blir ikke bare tilbudt en bolig, men kan selv se og vurdere hvor de ønsker å bo. Det etableres også et avlastningstilbud i forkant som bidrar til at beboerne blir kjent før de flytter inn. Personalet følger beboeren over i det nye boligtilbudet. De står for opplæring og bidrar til å trygge situasjonen i starten.
I Stjørdal opplever ansatte i tjenesteteamet at det er stadig flere unge som ønsker å bo uten tilknytning til fellesareal eller base. Ansatte mener det forutsetter et ambulerende tjenesteteam som ser på både boligsituasjon og hjelp til å etablere sosiale relasjoner.
– Her er det etablert flere faste treffsteder som fungerer som sosiale møtepunkter. Vi ser samtidig at det er behov for ulike boformer, og at behovet kan variere gjennom livsløpet, sier Høyland.
Ladebyhagen 2015: Fire av disse unge voksne med utviklingshemming har kjøpt hver sin leilighet. I tillegg kjøpte kommunen en ekstra leilighet i bygget, som i dag er base for 15 ansatte. Døgnbemanningen gjør at de har våken vakt på natt og vanligvis to-tre folk på dagtid. Foto: Vegard Eggen
Stangemodellen: – Et prosjekt andre bør lære av
En far i Stange opplever å ha fått etablert et godt tilbud der kommunen sto for bygging, men der boligene etterpå ble overført til den enkelte beboer og driftes som et borettslag. Løsningen oppstod etter initiativ fra foreldre, og Husbanken var sentral i å utvikle boligmodellen.
Betydningen av et faglig sterkt og stabilt fagmiljø blant ansatte påpekes av far som vesentlig. Til tross for at ingen av foreldrene er antroposofer, trekker han fram betydningen av koblingen mot det antroposofiske miljøet. Han mener de står for både et menneskesyn og et fagmiljø som styrker tilbudet.
– For min del startet denne historien med at vår sønn fikk et tilbud på Grobunn, som er et utdanningstilbud bygd på Steiner-filosofi her i kommunen. Her var han sammen med mange andre, og det utviklet seg raskt ganske sterke bånd. Det var i møte med de andre foreldrene her at vi begynte å tenke: Hva skal vi gjøre etter dette? Da kom drømmen om å etablere et bofellesskap, forteller Erik Ringnes.
En av driverne for prosjektet var angsten for at sønnen skulle bli sittende alene i sin leilighet.
– Vi tror ikke på målsettingen om at alle skal bo for seg selv. Det er mye ensomhet i samfunnet, også blant andre enn utviklingshemmede, sier Ringnes, som også trekker fram betydningen av god arkitektur.
– Gjennom prosjektet “Felles framtid” kan man velge å gjøre ting sammen i fellesrommet, eller man kan gå til leiligheten sin og være for seg selv. På forhånd tenkte vi ikke på at selve arkitekturen og den fysiske løsningen skulle være så viktig, men vi ser dette er av stor betydning i hverdagen.
Pilotprosjektet “Felles framtid” består av 10 leiligheter og fellesarealer. Alle leilighetene har egen inngang og egne uteplasser. Foto: Anderssen + Fremming sivilarkitekter
Mener HVPU-reformen oppfylles
– Vi mener vi oppfyller HVPU-reformen, som er opptatt av deltakelse. Men vi gjør samtidig opprør mot HVPU-reformen, som vi mener ser for negativt på bofellesskap. Selvstendige boliger er bra for noen, men det fører til at mange også blir ensomme i sin bolig, sier Ringnes.
Ifølge den engasjerte faren burde bofelleskap være et alternativ for flere, ikke bare for utviklingshemmede.
– Vi har snakket med andre foreldre om at vi kan kjenne på følelsen av å bli litt såret for at ungdommene våre foretrekker å være hjemme i bofellesskapet framfor å komme hjem til oss. Men når vi tenker oss om, så er det jo helt fantastisk at det nettopp er sånn, sier han.
Behov for mer omfattende evalueringer
I Tromsø har forskerne hatt anledning til å intervjue ansatte i flere faser av utviklingen av tilbudene. Det som for alle virket som en god løsning i starten, har bydd på utfordringer og tilpasninger over tid.
– Funnene understreker betydningen av mer omfattende evalueringer – over tid og fra både ansattes, beboeres og pårørendes perspektiv. Å framskaffe selve boligene er en viktig start, men et godt tilbud forutsetter bolig, nærmiljø og tjenesteapparat som støtter opp om hverandre, sier Høyland.
Det å eie boligen gjør det også komplisert og omfattende å flytte igjen hvis bo og naboforhold ikke fungerer.
Inkludering er en viktig føring
En overordnet målsetting om inkludering i et nabolag og nærmiljø er en viktig føring. Mange av boligene er vanlige og ligger blant andre boliger, men eksemplene viser så langt i liten grad positivt samvær og bygging av nettverk med andre naboer. Naturlige møtepunkter og fellesarealer for hele nabolaget eksisterer bare i begrenset grad i flere av disse nye boligområder. Dette begrenser muligheten for å bli kjent med andre i lokalmiljøet.
I Bærum kommune er det nye prosjektet “Det gode nabolag” under planlegging. Her etablerer man fellesareal som deles av hele borettslaget.
– Dette er et spennende nytt forsøk. Skal man oppnå målsettingen om inkludering og deltakelse, må fokuset utvides slik at man ikke bare ser på den enkeltes bolig, men også hva slags bomiljø beboerne skal inkluderes i, understreker Høyland.
Referanse:
Karin Høyland, Morten Hatling og Trond Halvorsen: Likestilt, normalisert og inkludert? Erfaringer med kjøp av egen bolig for utviklingshemmede. Forskningsrapport fra SIINTEF, 2021.
