Forsker Emily Cowan var personlig til stede som representant for SINTEF, og etter lange forhandlinger kom medlemmene frem til en resolusjon om å starte forhandlinger om en slik avtale.
Selv om vi ikke har en avtale ennå, var denne resolusjonen et stort skritt mot det som kan bli den største avtalen for miljøet siden Paris-avtalen.
Vi satt oss ned sammen med to forskere fra SINTEF Ocean, Emily Cowan, forsker som spesialiserer seg i plaststyring og Andy Booth, sjefsforsker som spesialiserer seg i mikro- og nanoplast i havet, for å høre deres tanker om denne milepælen.
I Nairobi ble FN-medlemslandene enige om å starte forhandlinger om en plastavtale. Hvorfor er dette så viktig?
Emily Cowan: Denne resolusjonen er så viktig fordi vi trenger en rettslig bindende avtale om plast som ikke bare omhandler havforurensning, men hele livssyklusen til plast – inkludert produksjon og bruk. Plast går ikke inn i havet av seg selv – plasten blir håndtert feil på land, så mye ligger i prosessene som omgir håndteringen av den, derfor trenger vi en avtale som tar for seg hele livssyklusen.
Plast ligger så høyt på dagsordenen akkurat nå – det er mange vanlige borgere som ser plast langs kysten og vil at myndighetene skal iverksette tiltak. Men den mindre synlige faren er at vi ikke skjønner hvilke kjemiske virkninger plast kan ha på deg. Som vi vet, testet Espen Barth Eide blodet sitt før han reiste til Nairobi og fant skadelige spor av plasteksponering kjent for å påvirke hormonene våre.
Hva er det med plast som kan være kjemisk skadelig for oss?
Andy Booth: Hvis vi ser mer helhetlig på plast og tar i betraktning at det ikke bare er polymer, men også de mange kjemikaliene som tilsettes, blir problemet mye mer komplisert. Mange av disse kjemikaliene som er forbundet med plast, blir tilsatt spesielt for egenskapene de gir materialet, men noen av disse kjemikaliene kan være giftige. Det er noe som ikke har vært så høyt på dagsordenen frem til nå, og rammeverkene som finnes i dag, for eksempel REACH i EU, kan ikke nødvendigvis kontrollere hva som tilsettes i plast på den måten vi forventer å kunne kontrollere bruk av kjemikalier i EU.
En global avtale kan påvirke produksjonen av plast, gjennom å tvinge produsenter til å produsere materialer uten skadelige kjemikalier, og som enklere kan resirkuleres. Vi ønsker å komme til et punkt der vi enkelt kan gjenvinne rent polymer fra et produkt som er fritt for kjemikalier, slik at det resirkulerbare materialet kan brukes til å lage alle typer produkter.
Resolusjonen man kom frem i FNs miljøforsamling, er en milepæl som har blitt sammenlignet med forhandlingene i Montreal-protokollen. Hvorfor det?
EC: Måten delegatene satte sammen en resolusjon som dette på så raskt, er enestående, og det faktum at de ble enige om å starte forhandlinger, er fantastisk. Resolusjonen vi har kommet frem til nå, involverer et så stort antall land som er enige om å gjennomføre disse ambisiøse tiltakene på en rettslig bindende måte, og det gjør dette veldig stort. Når tiltak ikke er rettslig bindende, blir de skjøvet under teppet, men vi ønsker at dette skal bli som Montreal-protokollen, som fokuserte på å gjenopprette ozonlaget. Der gikk nasjoner sammen og handlet raskt, basert på vitenskap. Selv om næringslivet og industrien var imot det fordi de var store produsenter av produkter som inneholdt disse kjemikaliene, ble de av det faktum at tiltakene var rettslig bindende, tvunget til å snu seg rundt.
Det er det vi ønsker at skal skje her, og når den blir forpliktende, vil den være den største avtalen for miljøet siden Paris-avtalen. Heldigvis ser vi allerede eksempler på bedrifter som begynner å tilpasse seg – noe som gir meg håp om at denne avtalen kan bli en av de mest meningsfulle så langt.
Målet om å ha en avtale på plass innen 2024 er ambisiøst. Hva kommer vi til å se at skjer de neste ukene og månedene som går i den retningen?
EC: I motsetning til tidligere avtaler der man bare møtes én eller to ganger i året, vil vi her se at delegatene møtes oftere, og det kommer til å være et stort fokus på å inkludere personene som er involvert i problemene, for å få dette gjort raskere. Dette omfatter alle samfunnssektorer, fra vitenskapelige miljøer, NGO-er og urfolksgrupper til bedrifter og industri.
AB: Plast er også litt annerledes fordi vi allerede tenker på, og arbeider med, løsningene. Det er svært mye arbeid og forskning som pågår for å finne bedre resirkuleringsprosesser og bedre materialer, så vi starter ikke på null, og det kan hjelpe oss med å finne en løsning raskere. Dette er forskjellig fra Montreal-protokollen, som var mer som å starte fra bunnen når det gjaldt løsninger.
EC: Men selv om den blir vedtatt i 2024, vil den fortsatt måtte ratifiseres av de forskjellige landene, så vi kommer ikke til å se handlinger før om en stund. De har alle hatt plass i forhandlingene, så vi håper at alle blir enige, men det kan være et stort hinder å overkomme for gjennomføring. For eksempel må USA få avtalen godkjent gjennom kongressen, og USA er fortsatt en enorm forbruker og produsent av engangsplast, så viktige enkeltland kan bremse dette. Derfor er det nødvendig at borgere forstår at kampen ikke er over!
Hvorfor er det så viktig med en global plastavtale, sammenlignet med at enkeltland lager egne regelverk?
EC: Fordi plast er en krise som overskrider landegrensene. Vi har ett hav, og hvis forurensning fra ett land ender i havet, kan det ende opp over hele verden. Det er høye ambisjoner om å overvåke plastforbruk, -produksjon og bevegelse, så dette er noe avtalen må omfatte. Dette er et globalt problem, ikke bare problem som tilhører et enkeltland.
AB: Vi trenger regelverk fordi det er noen selskaper der ute som bare er ute etter å tjene penger, og som bare hopper på plastspørsmålet fordi de fra et markedsføringsperspektiv vet at forbrukerne er opptatt av disse spørsmålene. Det er viktig at de selskapene som har et genuint ønske om å gjøre positive endringer og bidra, anerkjennes. Vi trenger ansvarlighet for produkter og hva de hevder å gjøre, og åpenhet kan bidra til å få mest mulig ut av folks ønske om å gjøre det riktige.
Plast er et fantastisk produkt med så mange strålende bruksområder, så vi kan ikke tro at vi noen gang blir kvitt plast. Spørsmålet er snarere hvordan vi kan håndtere plast bedre. For eksempel må plasten vi bruker til å holde maten frisk, være veldig ren. Så hvordan kan vi sørge for at plastens livssyklus holdes ren, slik at denne plasten også kan brukes til neste generasjons matkonservering? Det er denne sirkulære måten å tenke på som vi må ta i bruk, samtidig som vi hele tiden husker på hele livssyklusen.
Hvordan kan en slik avtale påvirke meg som vanlig borger?
AB: Mange mennesker forstår at plast er et problem. De liker det ikke, og de vil vite hva de kan gjøre for å hjelpe, men de føler seg fanget fordi alt er laget av og dekket av plast. Som gode borgere sorterer vi plast i søppelkasser for resirkulering, men da vet vi ikke hva som skjer med den, og vi vet ikke om innsatsen vår egentlig gjør noe særlig forskjell. Selv produkter merket bioplast eller nedbrytbar plast, omgis med mye feilaktig informasjon, fordi det er rett og slett ikke så enkelt. Det samme gjelder for produkter som er merket «oppsirkulert» (upcycled) – veldig ofte er de faktisk «nedsirkulert» (downcycled), det vil si de kan ikke brukes til noe annet etterpå, og dette er kontraproduktivt for en sirkulær økonomi.
EC: En avtale kan gjøre slike ting mer gjennomsiktige, slik at vi tydeligere får vite hva som må gjøres, og vi kan fjerne usikkerhet for publikum, slik at de kan være sikre på at innsatsen er verdt strevet.
