Gassmangelen grunnet Ukraina-krigen, og de tilhørende skyhøye energiprisene i Norge og Europa, har gitt nytt liv til gamle argument. Nå snakker mange igjen om hvor mye bedre det er med gasskraft i stedet for å restarte kullkraftverk slik EU gjør.
Og det i kjølvannet av COP i Sharm el-Sheikh. Et møte som – til manges fortvilelse – ikke kunne enes om utfasing av fossile brensler i slutterklæringen.
Fortvilelse, fordi planlegging for videre bruk av fossile brensler uten løsninger som reduserer og fjerner utslipp, visker ut 1,5-gradersmålet. La oss derfor se på tallene for kull og naturgass.
Dårlig ide
Det stemmer at gasskraftverk har kun halvparten av klimagassutslippet til kullkraftverk.
Men bare 30 prosent av gassen vår brukes til kraftproduksjon. Mesteparten går til generell oppvarming og industriell bruk. Til førstnevnte formål er alternativet elektrisitet, som i økende grad er fornybar.
Gass til oppvarming gir to til tre ganger mer CO2 per kilowattime levert varme enn vi får når varmepumper drives med strøm fra gasskraftverk. Dette gjelder også om varmepumpene får sin strøm fra dagens kraftmiks i EU. En miks som også inkluderer kullkraft og økende grad av fornybarkraft.
Naturgass til oppvarming er derfor en dårlig ide for å nå klimamål.
Må omgjøres til hydrogen
CO2-en fra gassfyrte kaminer og komfyrer kan ikke fanges i hver skorstein eller avtrekksvifte. Lavutslipps oppvarming kan derfor i praksis framskaffes kun gjennom effektiv og sparsommelig bruk av elektrisitet, varmepumper, bioenergi eller hydrogen.
Dagens praksis for omgjøring av naturgass til hydrogen i industrien (uten CO2-håndtering – CCS), slipper ut CO2 i mengder som tilsvarer 2,5 prosent av klodens CO2-utslipp. Det vil si rundt 18 ganger Norges utslipp.
Det er altså bare hvis naturgassen omgjøres til hydrogen med tilhørende fangst og lagring av biproduktet CO2, at naturgass blir en bro til fornybarsamfunnet.
Uklokt å krasje med skylapper på
Jeg kommer nettopp fra et COP der ambisjonen var implementering av klimatiltak. Samtidig vet vi at det ikke ble noen signering av grønt industrisamarbeid mellom EU og Norge under disse forhandlingene.
Årsakene til dette kan være flere. Men det er på det rene at Norge ønsker mer forpliktende samarbeid og støtte for videre utbygging og leveranse av olje og gass.
Hydrogen er av blant andre IEA, EU og USA blinket ut som en av bærebjelkene for det grønne skiftet.
Da er det uklokt å kræsje i forhandlingsveggen med skylapper knyttet til naturgass, som vi vet vil gjøre ubotelig skade på klimaet. Vi må ha en bærekraftig løsning å tilby for å komme videre.
Utslippskutt på 95 prosent
Hydrogen fra naturgass med CCS kan oppnå et klimafotavtrykk som minsker utslippene fra dagens gassbaserte hydrogenproduksjon med over 95 prosent.
Dette er et godt tiltak, særlig i overgangsfasen der Europa bygger ut stadig mer fornybar energi. Samtidig erkjenner vi at i fornybarsamfunnet vil hydrogen fra fornybar kraft og elektrolyse dominere fullstendig.
Vi kan starte med et forpliktende samarbeid med EU-landene – vår viktigste energikunde – om gradvis å erstatte naturgassen i rørene til Europa med hydrogen. Nærmere bestemt ved en gradvis oppskalering. Eksempelvis ved å levere 20 prosent av naturgassen som hydrogen i 2028, og så levere 90 prosent hydrogen/10 prosent naturgass i 2040.
Viktig bieffekt
Ambisjonen må være 100 prosent hydrogen. Men noe naturgass vil trengs i industrielle prosesser der karbonet enten kan lagres i produktet eller under bakken/havbunnen ved hjelp av CCS.
Denne resepten vil bidra til at lagringskapasitet for CO2 blir tilgengelig i Nordsjøen, og til bygging av en felleseuropeisk infrastruktur for CCS. En viktig bieffekt, for det blir ingen klimanøytralitet uten verken CCS eller hydrogen. Vi trenger også slik lagringskapasitet for å få fjernet CO2 fra atmosfæren.
Møter krigsprofitørretorikk
Denne energileksjonen er nyttig å ha i bakhodet for nordmenn når vi hører fra Paris at president Macron bruker krigsprofitørretorikk overfor Norge. Altså kritikken han gir for at vi beriker oss på dagens eksport av naturgass – med CO2-utslipp som biprodukt – til høye priser. Og det på bekostning av en økonomi og en solidaritet vi er avhengige av.
Oppskriften for å komme i gang, er å initiere praktisk utdanning, forsknings- og innovasjonssamarbeid med vårt største eksportland for gass. Altså Tyskland – nettopp der norske energiselskaper nå prisverdig nok snuser på mulighetene for hydrogeneksport.
Verden er mer enn Europa
Begge land ser på Nordsjøen som en plattform for grønn omstilling. Siden kan modellen eksporteres til våre andre handelspartnere i Europa.
Men verden er mer enn Europa. Kompetansen vår på alt dette må vi også dele med den globale majoriteten – de landene som mye av COP27 handlet om.
Innlegget ble første gang publisert i Dagens Næringsliv 6. desember 2022 og gjengis her med DNs tillatelse.
