Solindustrien i Norge er Europas største produsent av silisiumkrystaller for solceller. Dette materialet er grunnlaget for energirevolusjonen som er i ferd med å gjøre solenergi til framtidas viktigste energikilde.
Verden har innsett hvor viktig solkraft blir og fastsetter nå de nye spillereglene for solindustri. Her må Norge kjenne sin besøkelsestid, men det ser dessverre ikke ut til at vi er helt på nett.
Norge må skjerpe seg
Akkurat nå har det norske soleventyret problemer på grunn av de høye strømprisene. Norge må skjerpe seg og se framover fordi:
- Europa har et enormt behov for ny fornybar kraft, spesielt solenergi.
- EU ønsker at solcellene vår verdensdel trenger, skal lages i Europa – ikke bare i Kina, slik status nærmest er nå.
- Mens nesten all solcelleindustri i Europa bukket under for kinesisk konkurranse for ti år siden, klarte vår hjemlige bransje seg.
Tuftet på 100 års smelteverksdrift
Norsk solindustri overlevde takket være naturgitte forhold (les: særlig billig strøm) og solcellekompetanse vi har bygd opp siden 1980-årene. Denne er tuftet på hundre års smelteverksdrift.
Solindustrien vår har ikke hatt noen enkel vei. Den har vært truet av konkurser og nedleggelser.
Men det er lurt å henge med videre, for landskapet endrer seg nå radikalt:
EU og USA har skjønt tegninga
EU lanserer sin ambisiøse plan – RepowerEU – som skal gjøre Europas energiforsyning fornybar. Denne inneholder tiltak som påbud av solceller på alle nye bolighustak.
Europa innser også at vi må unngå å gjøre energiforsyningen i vår verdensdel avhengig av andre stormakter igjen, nå Kina. EUs kommisær for energi, Kadri Simson, proklamerer at produksjonsindustrien for solceller må hentes hjem “whatever it takes“!
USA har også skjønt tegninga. Den ferske Inflation Reduction Act inneholder konkrete og generøse støttemekanismer for å stimulere solcelleindustrien.
Ta en telefon, kanskje?
Her hjemme stenger REC Solar ned sine fabrikker på grunn av høye strømpriser. NorSun tilpasser produksjonen til tilgjengelig konsesjonskraft. Og Northern Silicon vurderer å satse i Midtøsten istedenfor å etablere fabrikk i Norge.
I USA ville alle tre fått direkte støtte i hundremillionersklassen. Hvorfor tenker man så forskjellig om denne industrien i USA og Norge?
Her bør Næringsdepartementet ta noen strategiske telefoner. Senator Jon Ossoff, mannen bak solsatsingen i Inflation Reduction Act, har sikkert interessante perspektiver. Noen må i hvert fall snakke med kommisær Simson og bli enige om hva “whatever it takes” bør bety for Norge.
Lovlig smutthull
Hun vil sikkert peke på behovet for levelige strømkostnader. I tillegg vil hun trolig trekke fram en eksisterende ordning som tillater EU/EØS-land å omgå statsstøtteregelverket ved reising av industri som gjør noe alle anser for viktig – som å løse energi- og klimakrisa.
Dette lovlige smutthullet heter IPCEI: Important Project of Common European Interest. En tittel som understreker situasjonens alvor.
Norge lot denne sjansen glippe da temaet var batterier, men for hydrogen fikk vi svingt oss rundt. Det resulterte i støtte til hydrogenprosjekter på 743 millioner kroner i Norge.
Mye å tapeSolkraft
En IPCEI for solindustri er nå på gang. Men trass i at vi faktisk er Europas solindustrinasjon, klarer ikke Norge helt å bestemme seg for om vi skal være med.
I Østerrike er første kartlegging av interesse gjort. Innmeldte prosjekter beløper seg til 222 millioner euro – nær 2,3 milliarder kroner.
Det krever store penger å bygge opp morgendagens energiindustri, satsinger som vil gå på bekostning av andre gode formål når staten nå strammer inn pengebruken. På den andre siden risikerer vi å skusle bort en posisjon vi har brukt lang tid på å nå.
Stor økonomisk oppside
Smelteverkene kom for rundt 100 år siden fordi vi hadde mye kraft tilgjengelig innerst i fjorder og andre utilgjengelige steder. Gjennom forskning og utvikling i regi av nasjonen Norge og bedriftene, bygde vi opp unik solkompetanse, basert på smelteverkshistorien vår. Best i verden!
Og den økonomiske oppsiden? Eksportverdien av silisiumwafere tilsvarende 100 GW, Europas solkraftmål for 2030, er 115 milliarder kroner årlig. Hvor stor del av dette Norge kan ta, er selvsagt uvisst. Men for sammenlikningens skyld: eksportverdien av norsk laks er nå på 80 milliarder kroner.
Spillereglene for utvikling av morgendagens viktigste energikilde endres nå fundamentalt. Samtidig står Norge i fare for å hoppe av toget der vi alt har løst billett på første klasse. Så derfor: Kan noen i statsapparatet ta tak? For eksempel gripe telefonen? For enkelthets skyld har vi lett opp nummeret til kommisjonen: +32 2 299 11 11. Spør etter Kadri Simson.
Artikkelen ble første gang publisert i Dagens Næringsliv 8. november 2022 og gjengis her med DNs tillatelse.
