Ordfører Tine Norman i Sigdal raste etter at Statsforvalteren i vinter sa nei til å anlegge en Via Ferrata – klatresti med wire – opp Andersnatten. Målet med prosjektet hadde vært å skape arbeidsplasser. Liv og røre. Fritidstilbud for beboerne.
Men brått ble debattarenaen en boksering, der Norges Klatreforbund freste fra motsatt side.
Med sine 28 000 medlemmer erklærte forbundet at “Via Ferrata bryter med en norsk friluftstradisjon som er sentralt for klatremiljøet: mest mulig sporløs ferdsel.” Den åpne Facebookgruppen “Nei til Via Ferrata i Andersnatten” la til at “Tilrettelegging av Disneypark i fjellsidene er ikke veien å gå.”
Til sammenlikning er folk flest påfallende lite opptatt av hvilke følger langt større naturinngrep vil få.
Mye går under radaren
Riktignok vil ingen ha vindmøller utenfor stuevinduet. Men vi nordmenn ser eksempelvis ikke ut til å bry oss om hva store og voksende hyttefelt – samt vår egen hytte – betyr for naturmangfoldet.
For det er jo bare en prosent av arealet vårt som brukes til hytter, argumenteres det. Selv om man da ikke inkluderer veier. Vann. Avløp. Lysforurensing. Arealbehov for energi. Støy.
Naturinngrepene knyttet til den planlagte to-spors toglinjen til Hønefoss, har heller ikke skapt store motkrefter i befolkningen. Ei heller den nye fire-felts-motorveien mellom Trondheim og Værnes lufthavn som nå er under bygging.
Det som trengs nå, om kloden skal reddes, er et engasjement som i Andersnatten-saken – også omkring de naturinngrepene som har de aller største skadevirkningene, men som går under radaren.
50 år på sakskartet
For nå er det faktisk 50 år siden verdens globale ledere møttes for første gang for å verne vår natur. 3. juni ble dette feiret i Stockholm, der dette første møtet fant sted i 1972.
I år skal verdenssamfunnet også få en ny og oppdatert liste med mål – en “naturavtale” a la Parisavtalen. De første avtaleneforslagene går ut på å verne 30 prosent av all natur, til land og til havs.
Ja, FNs klimapanel, IPCC, foreslår opptil 50 prosent til og med. Det er mye det. I dag verner vi for eksempel bare to prosent av havet og 17 prosent av landarealene våre.
Med dette som bakteppe, var det faktisk forfriskende å se at så mange brydde seg om Via Ferrata-planene i Andersnatten. Ikke minst siden det var overraskende lite om forslaget i media.
Fjellruter for “vanlige folk”
Alle saker har minst to sider. Også Via Ferrata.
Norge har 20 slike ruter. Det vil si: sikrede klatrestier, lagt opp med bøyler, broer og stiger hvor klatrerne klipser seg fast med karabinerkroker og klatreseler.
Mange vil si at slike tilbud er positive, fordi disse fjellrutene er for “vanlige” folk som kanskje ikke har så mye erfaring med klatring, men som likevel har en drøm om å få oppleve rå natur og vakker utsikt.
Så er da også tilbudet blitt populært. Hver måned googler 43 000 nordmenn Via Ferrata.
Trenger debatt om inngrep
Andre ser det samme tilbudet et overgrep på naturen. Ord som ble brukt i nettdebatten om Andersnatten var: “varig inngrep i fjellet”, “irreversible operasjoner”, “ødeleggelse av prinsippet om sporløs ferdsel”, “unødvendig infrastruktur” og “rasert natur”.
Skal verden nå målene i den kommende naturavtalen, må vi ta en “Via Ferrata-debatt” på mange områder – som hytter og veier og togskinner – og brenne for det på samme måte.
Det vil si: veie fordelene og ulempene ved mange naturinngrep opp mot hverandre på andre måter enn før.
Store økonomiske konsekvenser
Om ikke verdien av naturen for naturens skyld er nok, så har nedbygging og tilrettelegging for bruk av naturen for menneskelige formål også økonomiske konsekvenser.
Ikke bare Via Ferrataer, men nesten halvparten av all global verdiskapning, er avhengig av naturen.
Et anslag sier faktisk at vi taper natur til en økonomisk verdi av 3-5 trillioner dollar – tilsvarende det som gikk tapt under finanskrisen i 2008-2009. Hvert år!
- Les også: Hva er naturen verdt?
Kun 28 år å gjøre det på
La oss håpe “Via Ferrata-debatten” bare er ouverturen til mange støyende ordskifter om forskjellige typer naturinngrep.
Menneskene og våre ting veier nå mer enn all biomassen på jorda. Det sier litt om hvor langt vi er unna det som må være menneskehetens overordnede mål: Å leve i harmoni med naturen. Naturavtalen har som mål at dette skal skje før 2050. Det er det bare 28 år til.
La oss håpe vi kan finne løsninger som gjør at det går raskere disse årene enn de 50 årene vi har lagt bak oss.
Artikkelen ble første gang publisert i Klassekampen 31. mai 2022 og gjengis her med avisas tillatelse.
