I forbindelse med åpningen av den 6. europeiske klimatilpasningskonferansen i Dublin 19. juni, offentliggjør Verdens meteorologiske organisasjon en rapport som viser at Europa varmes opp dobbelt så fort som resten av verden.
Dette rammer Norge direkte gjennom for eksempel økt fare for skogbrann, og indirekte for eksempel gjennom økte priser på importerte matvarer og innsatsfaktorer til jordbruket.
Noradapt har gjennom egen forskning og flere kronikker (blant annet i Dagbladet i 2021 og forskning.no i 2022) og skriftlig innspill til arbeidet med den nye stortingsmeldingen pekt på fire utfordringer som den nye stortingsmeldingen må adressere:
- Det er kritisk å ta igjen det gigantisk etterslep i sikring av fysisk infrastruktur, for eksempel behov for sikring mot flom- og skredhendelser beregnet av Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) til å være på 85 milliarder kroner.
- Utvikle tiltak også opp mot de indirekte konsekvensene i Norge av klimaendringer i andre land, noe som har blitt påpekt i tre statlig utredninger (fra 2010, 2019, og 2022).
- FNs klimapanel pekte alt i 2012 på at det er nødvendig å skifte takt fra gradvise justeringer til radikal omstilling får å håndtere de forventede negative effektene av ekstreme værhendelser.
- Som påpekt i en utredning fra 2021 for kommunesektorens interesseorganisasjon (KS) bør ikke klimatilpasning isoleres fra resten av klimaarbeidet.
I en kommentar til meldingen stiller KS det retoriske spørsmålet: Har vi tid til å vente på flere utredninger? Det er – dessverre – det meldingen leverer best på, også på de ovenfornevnte fire utfordringene.
Den første utfordringen blir møtt med to utredningstiltak: En utredning om innføring av et kommunalt overvannsgebyr til finansiering av tiltak som kan beskytte samfunnet ‘mer vann på avveie’, og en bestilling til Statens vegvesen om å lage en plan for å redusere vedlikeholdsetterslepet for riks- og fylkesveier.
Den andre utfordringen blir møtt med å nedsette et ekspertutvalg som skal skaffe mer kunnskap om samfunnsøkonomiske konsekvenser av både de direkte og indirekte virkningene av klimaendringer.
Meldingen nevner behovet for omstilling flere ganger uten å si noe om hva som skiller dette fra den formen for klimatilpasning vi har holdt på med i snart 20 år.
Det nærmeste vi kommer er signaler om at regjeringen ønsker å etablere det de kaller et nytt styringssystem for klimatilpasning: Gjennomføring av jevnlige nasjonal klimasårbarhetsanalyser, etablering av bedre rutiner for å oppdatere tilpasningspolitikken, løfte om en ny stortingsmelding hvert fjerde år, og tydeliggjøring av statsforvalteren sin samordningsrolle i klimatilpassingsarbeidet.
Fylkeskommunene, som de senere årene på eget initiativ har inntatt en viktig pådriverrolle regionalt og overfor kommunene, blir imidlertid ikke nevnt i denne sammenhengen.
Den fjerde utfordringen – om behovet for å koble tettere sammen tilpasningspolitikken med utslippsdelen av klimaarbeidet – nevner meldingen ingen ting om. Dette er en stor svakhet ved meldingen, og svakheten vil trolig ikke kunne rettes på før staten gjør som kommuner og fylkeskommuner har begynt å gjøre: Behandler disse tilgrensende politikkområder i ett og samme styringsdokument.
Den virkelig nye kunnskapen siden forrige stortingsmelding for ti år siden er den økte forståelsen vi har fått om de indirekte konsekvenser av klimaendringer, såkalte grenseoverskridende klimarisiko.
Blir det tørrere i Sør-Europa øker prisen på importerte matvarer, blåser det mindre i Sentral-Europa øker strømprisene i Norge, blir det våtere i Brasil øker prisen på import av soya til produksjon av kraftfôr til norsk husdyrproduksjon og fiskeoppdrett, blir det tørrere i Midtøsten øker sikkerhetspolitiske spenninger og dermed også antall flyktninger fra regionen og så videre.
En studie gjort for Nordisk ministerråd i 2022 konkluderer med at grenseoverskridende klimarisiko stiller Norge og de øvrige nordiske landene, med sin svært åpne økonomi, overfor langt større og mer dyptgripende utfordringer enn de tradisjonelle ‘lokale’ formene for fysisk klimarisiko som har vært på dagsorden det siste tiåret.
Slike utfordringer går langt ut over grensene for det denne meldingen er rigget til å håndtere. Betegnelsen ‘grenseoverskridende’ kan derfor også spille på ‘grenser for politikk’:
Slik dagens grenser for tilpasningspolitikk er definert, med Klima- og miljødepartementet som har det overordna ansvaret for å gi råd og koordinere innsatsen til andre departementer, men uten myndighet til å legge makt bak rådene – enn si sanksjonere manglende oppfølging – vil de nye formene for grenseoverskridende klimarisiko forbli utenfor grensene også av klimapolitikken.
Faren er at den viktigste delen av tilpasningspolitikken derfor forblir på utredningsstadiet.
Innlegget er signert følgende forskere tilknyttet Norsk senter for bærekraftig klimatilpasning (Noradapt): Carlo Aall, Halvor Dannevig og Eivind Brendehaug (Vestlandsforsking), Hanne Kvitsand (SINTEF), Jan Ketil Rød (NTNU), Mikkel Vindegg (Cicero), Simon Neby (Universitetet i Bergen), Marie Pontoppidan (NORCE), Grete Hovelsrud (Nordlandsforsking) og Lisbeth Dahle (Høgskulen på Vestlandet)
Kronikken ble første gang publisert i Nationen 21. juni 2023 og gjengis her med avisens tillatelse.
