Fanger CO₂ med tare og «låser» den i biokull

Tare har stor evne til å ta opp CO₂. Det bør vi lære oss å utnytte, ifølge Jorunn Skjermo, forsker i SINTEF.

– Kutt i utslippene våre er ikke nok. Skal vi nå klimamålene, haster det med å fjerne CO₂ fra atmosfæren, sier hun. 

Fanger CO₂ i havet

Prosessen med å lage biokull av tare starter på land med dyrking av kimplanter av tare på tau. Dette skal skje både i Trondheim og i en bedrift i Nederland, for å sammenligne to ulike metoder. I høst settes tauene ut i et dyrkingsanlegg på Frohavet, utenfor Fosen i Trøndelag.

Taren vokser sakte i den mørke årstiden, men når dagene blir lengre utpå vinteren, skyter veksten fart. Det er i vekstperioden at taren absorberer CO₂. Neste sommer er den klar til å høstes.

SINTEF-forsker Jorunn Skjermo. Foto: Geir Mogen VIS MER

Siden konsentrasjonen av kabondioksid i atmosfæren og i havet er i balanse, har CO₂-fangst i sjøen samme effekt som fangst fra lufta.

«Låser» karbonet

Etter innhøstingen tørkes taren før den gjennomgår pyrolyse og blir til biokull. Det skjer ved oppvarming til omkring 600 grader, uten tilførsel av oksygen. I prosessen endres den molekylære strukturen og karbonet stabiliseres. Dette gjør at biokullet som dannes er motstandsdyktig mot nedbrytning av mikroorganismer og sopp.

Pyrolysen skal foregå i SINTEF Energis laboratorier og hos en kommersiell aktør.

Effekten av biokullet på dyrka jord skal prøves ut ved Mære landbruksskole i Steinkjer.

Forbedre jord

– Metoden med biokull fra tare fanger og lagrer CO₂, samtidig som vi får et produkt det er behov for, sier Jorunn Skjermo. Hun leder forskningsdelen i prosjektet som har fått navnet Seaweed Carbon Solutions JIP (Joint Industry Project).

Tilsetningen av biokull skal bidra med porøsitet og vannbinding i jorda og skape gunstige vilkår for vekst av mikroorganismer. Når biokullet blandes med et gjødselprodukt, som også skal lages fra tare, tilføres jordsmonnet nyttige næringsstoffer.  

Langt til havs gir størst effekt

Selve anlegget for taredyrking består av et nettverk av kraftige tau (trosser) og store blåser som holder tauene med tare som henger ned i sjøen. Anleggene ankres til havbunnen. De fleste eksisterende anlegg i Norge ligger ganske nær land. Det er flere grunner til at SINTEF vil legge forsøksanlegget i nesten åpent hav, til tross for at det er langt mer værhardt der.

Ferdig resultat: Jordforbedrende biokull fra tare, som også lagrer klimagassen CO₂. VIS MER

– Modeller viser at produksjonen blir større lenger fra land. Vi får mer tare for hver meter med tau. Noe skyldes at perioden med næringsrikt vann varer lenger. Samtidig er sjøtemperaturen mer stabil og saltinnholdet holder seg nesten uendret, forklarer Skjermo.

Fullskala i 2030

Forsøksanlegget vil dekke 650 dekar og produksjonen er ventet å bli 600 tonn tare, noe som gir 25 tonn biokull. SINTEF har beregnet at et tareanlegg på én kvadratkilometers størrelse årlig vil produsere 20 000 tonn tare og fange 3000 tonn CO₂.

– Jeg mener det er realistisk å få omsatt dette til industriell skala innen 2030, sier Skjermo.  

– Det må bygges en fabrikk som produserer biokull av taren. Kanskje er det gunstigst å legge den i nærheten av et smelteverk eller annen industri som har spillvarme. Alt karbonet i taren går ikke over i biokull, derfor må en slik fabrikk ha systemer for å fange og lagre biproduktet CO₂ fra pyrolyseprosessen.

Forskeren er overbevist om at taredyrking vil bli en betydelig næring. Norge har en lang kyst, store havområder, gunstige naturgitte forhold, høy maritim kompetanse og ren energi.

Taren vokser fort og absorberer CO₂ effektivt. Anlegget for taredyrking skal ligge i Frohavet, langt fra land. Foto: SINTEF Ocean VIS MER

Vil koste

Å produsere biokull fra tare vil også medføre nye utslipp av CO₂, men forskerne mener reduksjonen vil være betydelig større.

– Taredyrking og produksjon av biokull vil koste en god del. Hvordan er økonomien i dette? 

– Å kutte kraftig i CO₂-utslippene blir ikke gratis. Det spørs hvordan myndighetene vil prise klimagevinsten. Fordelen med denne metoden for CO₂-fangst og lagring er at det lages et produkt som vil gi inntekter, sier Skjermo.

Seniorforskeren understreker at det må gjøres grundige vurderinger av lokalisering av tareanlegg for å unngå konflikter. 

Unngå konflikter

– Vi trenger å utnytte biomassens evne til å binde CO₂. Da må vi se på hvilke alternativer vi har. CO₂-fangst med tare til havs er mer effektivt enn med planter på land, og arealene er betydelige. Vi må se på hva som gir mest utbytte – og minst konflikt. Det er mange hensyn å ta. Havet har også mange brukere og det er konkurranse om tilgang til arealer.
Anlegget i Frohavet er et godt eksempel, det skal ligge mellom et verneområde, et skytefelt, et fiskefelt og skipsleia.

Nytenkende

Johanne Tryggvason Hosen i SINTEF Ocean AS er leder for hele prosjektet, og mener det er unikt. 

– Det vi skal få til med taredyrkning som metode for karbonfangst er nytenkende, kortreist og utrolig spennende. Prosjektet bygger på mange års erfaring og forskning på tare. I den grønne omstillingen er behovet for innovasjon stort, sier Hosen, som berømmer samarbeidspartnerne for å bidra med solid tverrfaglig kompetanse.

SINTEFs partnere er DNV, Aker BP, Equinor, Wintershall Dea og Ocean Rainforest, et færøysk selskap som både lager tareanlegg og dyrker tare. Prosjektets budsjett er 50 millioner kroner.

• Her finner du mer om prosjektet Seaweed Carbon Solutions (JIP) – SINTEF