Det er lenge siden langrenn på elitenivå bare handlet om enkeltløpere i kamp mot seg selv langt inne i skogen. Under det kommende VM i Planica i Slovenia får utøverne bare én mulighet i den gammeldagse enkeltstarten. Resten er fellesstarter i en eller annen variant.
Likevel har det til nå ikke blitt forsker på fellesstart, kun på intervallstart. Dette ville forskere fra SINTEF og NTNU gjøre noe med. Under en norgescup-fellesstart på Gjøvik i januar 2022 utstyrte de derfor 57 mannlige skiløpere med nøyaktige GNSS-sensorer slik at de kunne se i detalj hvordan løpet utviklet seg for hver og en av dem.
– Vi fant ut at mange av egenskapene som er viktig for intervallstart, også er viktig i fellesstart. For eksempel at de beste vinner mest tid i motbakkepartiene, og at de klarer å holde farta bedre ut hele løpet enn de nest beste.
Det sier SINTEF-forsker Trine Seeberg, som også er stipendiat ved NTNUs Senter for toppidrettsforskning.
– Men i tillegg er det er litt andre egenskaper som kreves for å lykkes i fellesstart enn i distanserenn, sier Seeberg til Gemini.
I dag blir de fleste renne arrangert på den måten, og konkurrentene har lite å stille opp hvis de ikke klarer å riste av seg Johannes Høsflot Klæbo før innspurten. Slik det var med Petter Northug før ham.
– Studien vår viser at mange av de egenskapene Northug og Klæbo har, er viktige for å lykkes i en fellesstart, sier Seeberg.
De viktigste punktene er…..
Det er ikke Klæbo og Northug som har vært under forskernes lupe, men studien sier noe generelt om hva som skjer underveis på en fellesstart og hvilke egenskaper som er de viktigste. De 57 studerte løpere befinner seg på nivået like under verdenseliten.
– Man har trodd at det er sånn, men man har ikke visst. Så dette er ikke rocket science, innrømmer Seeberg.
Den første vitenskapelige studien av hvilke egenskaper som er de aller viktigste for å lykkes på fellesstart, bekrefter altså det langrennsinteresserte tv-seere kan observere på skjermen.
Som de fem viktigste punktene ramser forskerne opp:
- En god startposisjon
- Evnen til å unngå uhell og problemer med «trekkspilleffekten»
- Tåle stor variasjon i intensitet
- Holde god fart gjennom hele løpet, særlig oppover
- Gode spurtegenskaper
Startposisjonen er basert på tidligere prestasjoner. Ligger du dårlig an der, reduseres sjansen for en plassering blant de aller beste betraktelig. Det kom tydelig frem da forskerne brukte sensorer til å måle hva som egentlig skjer i et helt vanlig skirenn.
– De som startet langt bak, tapte nesten 20 sekunder bare på den første sletta. Det er vanskelig å skulle ta igjen, særlig siden det er mange løpere som må passeres på veien frem, sier Seeberg.
– Dette gir nyttig informasjon om hva som er viktig å legge inn treningsarbeidet, sier SINTEF-forskeren.
Hvor mye taper man på trekkspilleffekten?
Trekkspilleffekten oppstår når feltet går inn i en motbakke. De som ligger først, mister naturligvis fart. For de som ligger lenger bak betyr det at de må bremse ned allerede før bakken starter.
– Vi ser denne effekten veldig godt i dataene våre, men vi kan ikke sette et tall på hvor mye ekstra krefter man bruker og hvor mye tid man taper på å ligge bakerst i et felt hvor det er mye trekkspilleffekt, sier Seeberg.
Hun forteller også at det var langt flere uhell og problemer blant de som lå lenger bak da de studerte løperne som deltok på norgescuprennet på Gjøvik. Snømangel forverret situasjonen for de som lå bak i feltet.
– Det var trangt og lite snø slik at arrangøren måtte lage en kortere runde. Da blir det tettere enn vanlig. Det ble veldig mange uhell og stor trekkspilleffekt, sier Seeberg.
Et av spørsmålene hun stiller seg, er om det vil lønne seg å heller slippe seg litt tilbake og danne en mindre gruppe bak de aller beste for å redusere problemene og bruke mindre krefter. Krefter som du så kan bruke til å ta igjen det tapte mot slutten.
– Det kunne vært interessant å studere trekkspilleffekten nærmere. Finne ut litt mer om hvor mye den faktisk koster og om det kunne lønne seg å ligge i en gruppe litt lenger bak, sier Seeberg.
Men slik tenker ikke langrennsløpere foreløpig. I hvert fall ikke de som gjennomførte det 22 kilometer lange rennet på Gjøvik.
– De fleste som var med i studien, hadde en strategi om å henge med teten så lenge sommulig selv om tempoet var høyere enn de kunne klare å holde helt inn til mål, sier Seeberg.
– En vanskelig avveining
Studien viser at alle løperne holdt høy hastighet fra start, men at de som endte blant de ti beste klarte å holde jevne rundetider fra runde to til og med målgang etter den sjette runden. For de som havnet utenfor topp ti, gikk hastigheten ned og rundetiden opp etter hvert som de mistet kontakten med tetgruppa.
– Andre studier har vist at man yter dårligere totalt sett hvis man åpner for hardt sammenlignet med et jevnere løp. Samtidig er det jo store fordeler med å ligge i en gruppe med redusert luftmotstand og lavere friksjon på grunn av oppvarmede spor.
– I tillegg er det jo sånn at hvis man slipper teten, så oppgir man ofte muligheten for en pallplass. Derfor vil det være en vanskelig avveining om man skal henge på tetgruppen når farten er for høy, eller om man bør slippe seg litt bakover, sier Seeberg.
Det går også fram at det er motbakkene som gjør størst utslag mellom de ti beste og de 30 neste. 60 prosent av tiden disse tapte kunne forskerne spore til deler av løypa der terrenget gikk oppover.
Rykk og napp
Hvis de beste sprinterne henger med helt til oppløpet, har de selvfølgelig en stor fordel. For å kunne være med der må de tåle at det går i rykk og napp.
Det blir store variasjoner i intensiteten når løpere uten spurtegenskaper prøver å rykke fra underveis i løpet.
– Det var noe Northug var god på. Ryktene sier også at han øvde på dette gjennom å gå i rykk og napp på enkelte treningsturer, sier Seeberg.
Vitenskapelig artikkel:
Trine M. Seeberg mfl: Race development and performance-determining factors in a mass-start cross-country skiing competition. Frontiers in Sports and Active Living, januar 2023.
Fakta om prosjektet og forskernes metode:
I forskning innenfor sport og helse så blir som regel sensorer brukt til å måle arbeidskrav, ytelse, teknikk og fysiologi innenfor de respektive domenene.
I denne studien undersøkte forskerne om de kunne informasjon fra objektive sensor data til å endre adferd, med mål om å forbedre presentasjonen til løperne. Målet var å utforske viktheten av å jobbe over bakketoppen – og om sensorinformasjon kan bidra til å forbedre prestasjonen til løperne.
Studien var en tre dagers intervensjonsstudie https://snl.no/intervensjonsstudie som ble gjennomført i Meråker. I denne typen studier sjekkes en hypotese opp mot antatt årsaksfaktor.
Forskerne studerte også om det er mulig å lære og gå effektivt over bakketoppen på kort tid, og om dette gir bedre ytelse sammenliknet med en kontrollgruppe som ikke får denne opplæringen.
Deltakerne, som bestod av 26 mannlige junior og senior skiløpere på nasjonalt nivå gjennomførte først et 10 km testløp på snø, før de ble fordelt i en intervensjon eller kontrollgruppe. Deretter ble testløpet gjentatt to dager senere.
Mellom testløpene fikk intervensjonsgruppen video- og sensorbasert tilbakemelding fra løpet gjennom en teoretisk forelesning og en praktisk treningsøkt som tok sikte på å implementere en terrengspesifikk løpsstrategi med fokus på aktiv akselerasjon over en spesiell bakketopp.
Målet var å få høyere fart over toppen og dermed spare tid i den påfølgende nedoverbakken. Kontrollgruppen fikk kun vite resultatlista fra det første testløpet, og utførte en treningsøkt med liknende treningsbelastning som intervensjons-gruppen.
I konkurranse 2 økte intervensjonsgruppen total akselerasjon på den spesifikke bakketoppen, og dette resulterte i at de sparte tid sammenlignet med kontrollgruppen i det etterfølgende nedoverbakken. Men, vi så også at dette var generaliserbart til andre deler av løypa. Selv om de ikke hadde trent på de andre bakketoppene, fant forskerne at løperne også fikk høyere akselerasjon der, samt at de sparte tid sammenliknet med kontrollgruppen i de etterfølgende nedoverbakkene.
Sensorene forskerne brukte målte både hastighet og hjerterate. I tillegg ble løperne utstyrt med gyroskop og akselerometer som ga forskerne et godt bilde av bevegelsene til løperne – altså teknikken.
Forskerne studerte i tillegg løpernes taktiske valg sett opp mot resultatene.
Forskningsprosjektet er en del av et større prosjekt rettet mot langrenn.
Prosjektnavn: AutoActive
Varighet: 2019-2022
Finansiering: Forskningsrådet
Partnere: SINTEF, NTNU, Olympiatoppen, Meråker videregående skole, Nord Universitet, Universitetet i Oslo og Oslo Universitetssykehus.
Målet i prosjektet er å utvikle verktøy, metoder og modeller som gjør det mulig å trekke ut nyttig og pålitelig informasjon fra ulike sensordata knyttet til menneskelig ytelse og aktivitet.
Dataene som samles inn skal bli verktøy som kan brukes til å utvikle modeller som gir en samlet forståelse av ytelse, fysiologiske responser og bevegelsesteknikk innenfor utendørs langrenn og til trening, men også oppfølging av mennesker med sykdommen MS.
AutoActive er finansiert av Forskningsrådet i IKT-Pluss programmet, prosjektnummer 270791.
