Og hva har den med havrettstraktaten å gjøre? En traktat er noe som for noen er bedre kjent som en avtale, eller en konvensjon, hvor to eller flere land blir enige om noe. Som for eksempel Svalbardtraktaten. Eller Havrettstraktaten (the United Nations Convention on the Law of the Sea).
Sistnevnte regulerer ferdsel og økonomisk aktivitet på åpent hav, og de rettighetene kyststater har til sine havområder (ut til 200 nautiske mil) og kontinentalsokkelen. Dette er suverene rettigheter land som Norge har til å utforske og bruke ressurser, som for eksempel fisk eller olje.
Havmiljøavtalen skal ta denne havrettstraktaten et steg videre og ytterligere regulere bruken og beskyttelsen av naturmangfold i områder også utenfor lands økonomiske soner. Dette – som alt annet - vil være kritisk, gitt at vi vet nå at vi har gått langt utenfor planetens tålegrenser på det meste.
For både fiskerne og andre havnæringer må jo som kjent allerede – og enda mer fremover - i økende grad forholde seg til et «virvar av prosesser», som Fiskarlaget skrev i et debattinnlegg tidligere i vår. 55 prosent kutt i klimagasser. 30 prosent bevaring og restaurering av natur. Begge deler før 2030 – om bare 6,5 år. Plasttraktatsforhandlinger med uavklarte konsekvenser for fiskeri og havbruksnæringen skal også komme om noen år.
EUs taxonomi. Fangstteknologi som skal automatisere rapporteringen med bruk av kunstig intelligens og maskinsyn. Men i en nedadgående spiral må vi sette alle kluter til for å få maksimal fart på den transformative endringen som vi nok må forholde oss til, det har vi forstått nå. Og havmiljøavtalen og dens konsekvenser er enda en slik prosess vi må ta inn over oss.
Tar tid
Likevel kommer nok ingen til å merke mye til denne nye avtalen på en stund. Selv om den dekker alt havareal i verden, som ikke er eid av noen. 65 prosent av alt hav faktisk. 95 prosent av havets volum. Og ca. 40 prosent av jordens overflate. For det kan (og vil antagligvis) ta tid for avtalen å tre i kraft. For først skal den signeres (denne uka). Så skal den ratifiseres – eller godkjennes – av de landene som signerte den til å begynne med (ingen frist). Og den trer ikke i kraft før 120 dager etter at minst 60 av disse landene har godkjent den – og da gjelder den bare for de som aksepterte den! Og dette er etter allerede mange år med diskusjoner – helt siden 2002, for over 20 år siden.
Hva sier avtalen om fiskeri og havbruk da? Ikke mye – og det som nevnes er mer ekskluderende enn noe annet. Ordet «fish» nevnes 7 ganger i den endelige avtalen. Det meste handler om at avtalen faktisk ikke gjelder fisk – men at havmiljøavtalen skal samarbeide tett med blant annet de ca. 20 regionale fiskeriforvaltningsorganisasjonene (RFMO) globalt. Dette er organisasjoner som utvikler og håndhever reguleringer om for eksempel tunfisk (langt-migrerende arter – som for eksempel makrellstørje), vandrende fiskebestander som er både innenfor og utenfor lands økonomiske soner, og andre spesielle arter som for eksempel krill i Antarktis (CCAMLR).
Fordeling av godene
Så hva er det egentlig som reguleres i denne globale avtalen da? I tråd med naturavtalen, så er det blant annet marint vern. Dette kan også påvirke havnæringen – ikke bare de som har virke i disse områdene, men også de som er i tilstøtende områder. Men mer viktig i denne avtalen er reguleringen, utvinningen og fordelingen av godene fra marine genetiske ressurser. Disse genetiske ressursene er hele arvematerialet i en marin organisme – og dette kan ha verdifulle egenskaper for mennesker – både medisinsk og økonomisk.
Kanskje kan de lede til ny kreftmedisin. Kanskje en kurativ behandling for autoimmune sykdommer som multippel sklerose. Eller en kur for Alzheimers sykdom og annen demens. Hvilken som helst av disse vil ha stor økonomisk gevinst. Men kommer du som jobber i havbaserte næringer til å merke noe til det? Kanskje på sikt – når disse medisinene blir tilgjengelige for allmenheten.
For de som jobber i fiskerinæringen derimot vil det i første grad dreie seg om mulige verneområder i internasjonale farvann – men dette vil være en lang prosess som kommer til å gå gjennom de regionale fiskeriforvalningsorganisasjonene. Er det likevel grunn til optimisme for denne avtalen, i lys av alle krisene vi står oven? Jeg vil si et forsikrit ja - for om ikke annet så viser den at det er mulig for stater å bli enige om en av de store utfordringene vi har i verden i dag – nemlig tap av naturmangfold og behovet for å bevare det.
