Av Gunnar Sand (SINTEF), Vibeke Vandrup Martens (NIKU) og Johan Mattsson (Mycoteam)
I Ny-Ålesund eier staten gjennom Kings Bay den største samlingen av vernede bygninger på Svalbard – til sammen 29 hus. Det betyr at halve byen er fredet. At 23 av bygningene er i bruk, gjør ikke saken enklere, selv om det ifølge diktet til Ole H. Bremnes skulle være en gunstig forutsetning for varig vern.
I et arktisk klima med solid permafrost står husene stødig. Men pågående klimaendringer fører til en dypere tinesone. Konsekvensen er ustabil fundamentering. Det har oppstått store problemer med den gamle boligen til driftssjefen, "Hvitt hus" fra 1919, der den opprinnelig solide ringmuren har begynt å slå sprekker.
Varmere og våtere klima
Varmere og våtere klima på Svalbard reduserer permafrosten i øvre jordsmonn. Setningsskader preger flere av husene i Ny-Ålesund, som ikke er konstruert for klimaendringer. Dessverre er det også andre problemer. Mildere vintre fører til kortere perioder med sjøis, som igjen bidrar til økt kysterosjon.
Et varmere klima akselererer også biologiske prosesser, særlig når det går fra et frosset til et varmere mikroklima, som er mer gunstig for muggsopp og råtesopp. Det mugner som kjent i et kjøleskap, og det samme skjer utendørs på Svalbard når temperaturen øker.
Råteskader ble tidligere ikke oppfattet som noe stort problem, men nå ser vi at omfanget av slike skader øker i både omfang og hastighet. Råteskadet treverk tåler fysisk belastning dårligere og dette er ugunstig for bygninger og konstruksjoner som f.eks. taubanebukker.
Ingeniørene blant oss ville nok anbefale å skifte treverket i fundamentene til stål eller betong. Hvis det fortsatt skal brukes tre, må virket i hvert fall impregneres. Men så enkelt er det ikke.
Vernemyndighetene vil gjerne argumentere med at det går ut over bygningenes historiske autentisitet (ekthet) og antikvariske verdi. Hvor går veien for å sikre både bygninger og andre kulturminner på Svalbard for fremtiden?
Tverrfaglig seminar
Kulturminnene i Ny-Ålesund var gjenstand for et seminar i slutten av januar som samlet 22 deltakere fra 12 institusjoner. Tre forskningsprosjekter i regi av NIBIO, NIKU og SINTEF gikk sammen om å dele kunnskap og erfaringer. I tillegg inviterte vi inn andre interessenter og ressurspersoner som kunne bidra til forståelse og innspill til løsninger.
Problemstillingene er mange. For eksempel fordrer bevaring av det autentiske preget til et kulturminne at vi er enige om hva det betyr i denne sammenheng. En må også kjenne de naturgitte kreftene som påvirker kulturminnet, samt hvorfor og hvordan det brytes ned.
Det er flere hensyn å ta, til dels motstridende. Tilsynelatende gode, praktiske løsninger er ikke nødvendigvis etisk forsvarlige fra et kulturminnefaglig ståsted. Dessuten er økonomiske rammer en viktig realitet som man alltid må ta hensyn til. Forvaltningen må forsøke å balansere de ulike synspunktene, men hvordan? Betyr fredning at ingen endringer kan gjøres, eller kan man tillate "noe" – i så fall hva, hvorfor og hvor mye?
Staten som grunneier har et mål om å utvikle Ny-Ålesund med sine 29 fredede bygg til en forskningsstasjon i verdensklasse. Kings Bay skal forvalte kulturminnene på grunnlag av forskningsbasert kunnskap og er derfor en viktig og ivrig partner i våre prosjekter.
En mer pragmatisk holdning?
Det sies ofte at bruk er det beste vern for en bygning, men gjelder det i Ny-Ålesund? Bruk krever vedlikehold og tilpasninger som kan gå ut over den historiske verdien. Ingen kan forventes å bo i hus som holder 1919-standard. Vi er tross alt bedre vant i dag.
Et annet aspekt er at de opprinnelige løsningene ikke nødvendigvis er de beste med tanke på bevaring. Konflikten mellom vernefaglige prinsipper og praktiske realiteter er noe vi kontinuerlig må ta stilling til.
Norsk kulturminnevern bygger i stor grad på begrepet ‘prosessuell autentisitet’, det vil si at man bruker tradisjonelle metoder og opprinnelige materialer. Da tar vi godt vare på kulturminnets utgangspunkt, men risikerer samtidig stadige reparasjoner.
Historisk har alltid huseiere endret og forbedret konstruksjoner for å unngå skader og kostnader. En slik kontinuerlig endring og forbedring av konstruksjoner kunne vi kanskje kalle en ‘pragmatisk autentisitet’?
Tid for å tenke nytt
I forbindelse med seminaret sa Susan Barr, tidligere fagdirektør hos Riksantikvaren med mange års erfaring fra kulturvern på Svalbard, at hun mener tiden er inne for å tenke nytt. Hvis vi fortsetter langs den smale sti og står på autentisitet som førende for norsk kulturminnevern, må vi regne med å bruke enorme ressurser i årene som kommer. Hun ser ikke helt hvor pengene skal komme fra.
Rammebetingelser som Kings Bay må forholde seg til er først og fremst Svalbardmiljøloven fra 2002, som også hjemler kulturminnevernet. I 2008 kom det i tillegg en forvaltningsplan. Spørsmålet er om rammebetingelsene er klimatilpasset, eller om de er utformet for en annen virkelighet?
Vi håper gjennom våre prosjekter å bidra til mer kunnskap om hvordan fellesskapet best tar vare på Svalbards kulturminner, til nytte for forvaltningen og til glede for alle oss andre som har lært å sette pris på disse levende minnesmerkene etter folk som var her før oss.
Teknisk sett kan Hvitt hus fra 1919 pæles til fjell bak ringmuren. Da blir fundamenteringen sikker og pælene usynlige. Tiltaket er både effektivt og kostnadsmessig akseptabelt. Tilsvarende ble gjort ved refundamentering av Sysselmannsgården, med stålpæler både på utsiden og innsiden av muren.
Stålpæler fra 2022 stemmer ikke med byggeskikken i 1919 – det skjønner vi. Men det er kanskje enklere og mer hensiktsmessig å endre verneprinsipper enn klimaet?
Kronikken ble første gang publisert i Svalbardposten.
