Av Anatoly Sinitsyn og Gunnar Sand (SINTEF), Thor Bjørn Arlov (UNIS), Oskar Landgren (Meteorologisk Institutt) og Sebastian Westermann (UiO)
Hvor mye kan man tukle med et kulturminne før det mister sin historiske verdi?
I 2021 startet et forskningsprosjekt som skal studere skader som påføres kulturminner (bygninger og infrastruktur) i Longyearbyen og Ny-Ålesund på grunn av et varmere klima, og hvordan man kan sette inn tiltak som ivaretar dem.
Prosjektet ledes fra SINTEF, med UNIS, UiO og Meteorologisk Institutt som forskningspartnere, og Store Norske, Kings Bay og Lokalstyret som stedlige partnere. Forskningsrådet finansierer prosjektet. NIKU, som har gjort flere studier av kulturminner på Svalbard, har også bidratt.
Et sårbart landemerke
Taubanestasjonen i Hiorthhamn kom tidlig opp som et særlig interessant objekt for prosjektet. Ikke bare fordi det er et landemerke for alle innbyggere i Longyearbyen, men også fordi det er særlig utsatt for skade.
Erosjonen er kraftig langs kystlinja i Hiorthhamn, og Taubanestasjonen, som pleide å ligge hundre meter eller så inne på strandflaten, er nå bare 10 meter fra kystlinjen.
Dette gjør at det haster for Store Norske, som har ansvaret for å finne en løsning på vegne av grunneier Nærings- og fiskeridepartementet. Og det haster for Sysselmesteren og Riksantikvaren, som til syvende og sist må gi klarsignal for løsningen som velges.
Taubanestasjonen ble bygd i den siste driftsperioden i Hiorthhamn 1938-1940 og er et sentralt kulturminne fra kulldriften. Hit kom kullet fra gruva oppe i fjellsida (Sneheim), før det ble skipet ut Adventfjorden.
Det er et monumentalt kulturminne, og robust i den forstand at konstruksjonen er solid og fortsatt i god stand. Men sjøen graver seg ubønnhørlig innover og vil snart rive grunnen bort under stasjonen.
I prosjektet har vi diskutert tekniske løsninger for hvordan Taubanestasjonen kan berges, men også etiske problemstillinger for hvilke tiltak som er akseptable i en historisk og antikvarisk kontekst. Sist, men ikke minst, kommer økonomiske avveininger i forhold til finansieringsbehov.
Et vidt spekter av løsninger
Vi har diskutert et vidt spekter av tekniske løsninger: Taubanestasjonen kan flyttes lenger inn på land eller – i prinsippet – til et annet sted på Svalbard. Stasjonen kan refundamenteres, kanskje på en flyter, som så kan ligge der stasjonen ligger i dag, selv om den blir omgitt av sjøen.
Og vi har diskutert muligheter for å stanse erosjonen; enten ved å lede erosjonskreftene vekk fra kystlinjen eller å beskytte strandområdet mot utgraving.
De fleste av metodene kan brukes, men er de akseptable for forvaltningen? Og hva synes lokalbefolkningen? Hvis man for eksempel velger å flytte taubanestasjonen, vil den tas ut av sitt historiske miljø. Det er flere kulturminner i terrenget rundt bygget som henger sammen med stasjonen, og som er krevende å flytte.
Dessuten er det jo her stasjonen hadde sitt virke. Funksjonen var å flytte kull fra land og ut til sjø. Den historiske konteksten forsvinner om Taubanestasjonen flyttes nærmere fjellet – eller over fjorden til museet.
Og da har vi ikke en gang berørt hva slike redningsoperasjoner vil koste.
Tukle med natur og kultur?
En viktig avveining er også om det er verre å tukle med naturmiljøet enn med kulturmiljøet? Konstruksjoner som endrer eller stanser erosjonen vil bety naturinngrep, og på Svalbard har natur tradisjonelt veid tyngre enn kultur, jamfør praksisen med å la kulturminner dø i skjønnhet ("die in grace").
Det hele koker ned til hva vi ønsker å ta vare på; natur eller kultur. Løsninger med erosjonssikring vil nok være et visuelt inngrep, men det vil det også være om Taubanestasjonen flyttes fra sin opprinnelige plassering eller forsvinner på havet.
En kreativ idé som kom opp under en workshop i regi av Svalbard Social Science Initiative, var å flytte Taubanestasjonen over på en flytebrygge og la den stå som et monument over klimaendringene, for å vise hvor langt kysten har trukket seg tilbake.
Vi må også ta hensyn til permafrosten. Hvilket naturmiljø flytter eventuelt Taubanestasjonen til? Er det et sted som vil være trygt også i fremtiden?
Temperaturen stiger raskt på Svalbard, og grunnforholdene blir stadig vanskeligere. Når strandområdet eventuelt er sikret, kan permafrosten bli den neste utfordringen.
Av den grunn ønsker vi gjennom prosjektet vårt å overvåke permafrosten i Hiorthhamn i årene fremover, slik vi også ønsker å overvåke permafrosten i Longyearbyen og Ny-Ålesund.
Den perfekte løsningen finnes ikke
Etter å ha diskutert problemstillingene rundt Taubanestasjonen, er vår foreløpige konklusjon at det ikke finnes en åpenbar løsning på kort sikt. Den perfekte løsningen som tilfredsstiller alle hensyn, finnes ikke. Alle forslag innebærer avveininger av tekniske, etiske og økonomiske forhold som mange sikkert vil reservere seg mot.
Saken hadde trengt tid for å modne, men forholdene i strandsonen i Hiorthhamn tillater ikke at beslutningen drøyer. Så hva kan man gjøre på kort sikt?
Oppfatningen blant partnerne i prosjektet er at erosjonen må stoppes eller i det minste bremses – for å vinne tid. Det er allerede lagt litt pukk dekt av geoduk rundt fundamentet på sjøsiden. Videre tiltak kan for eksempel være å dekke til deler av strandsonen med sandsekker. De kan i praksis isolere kystlinjen mot erosjon.
Slike tekstilsekker ble testet langs havneanleggene i Svea for noen år siden, og viste seg vellykket. Så kan man bruke tiden man vinner til å utarbeide mer permanente løsninger.
I mellomtiden er det viktig å hente inn synspunkter fra forskjellige berørte parter, inkludert lokalbefolkningen i Longyearbyen. Folk som ser over mot Taubanestasjonen hver dag, bør inkluderes i beslutningsprosessen. Det er viktig at løsningen man lander på har bred aksept.
Kronikken ble første gang publisert i Svalbardposten.
