Omsider ble CO2-utslipp så dyrt – og klimateknologi så rimelig – at det har skjedd: CO2 fra noen industriprosesser lar seg nå håndtere på kommersiell basis. Beviset er en melding fra Yaras ammoniakk- og gjødselfabrikk i Sluiskil i Nederland sist høst. CO2 herfra skal nå fanges for Yaras regning.
Fem dager etter nyttårsaften kom neste gladnyhet for alle som har ventet på et gjennombrudd for CO2-håndtering. Planene til Equinor og tyskernes fornybargigant RWE om eksport av naturgassbasert hydrogen fra Norge til Tyskland, vil nemlig kreve storskala lagring av CO2 – et biprodukt når naturgass omgjøres til hydrogen.
Nå trenger kloden flere slike meldinger. Samtidig bør stater, industriaktører og forskere gå sammen om å finne lagerplass for CO2 til alle som vil følge i fotsporene til Yara, Equinor og RWE.
“Tog” uten “skinner”
For nå nærmer de seg altså avgang, de første “togene” som skal hente CO2 fra industrianlegg og naturgass. Men uten et “skinnenett” til slike “tog” blir det puslete greier av CO2-håndtering, en helt nødvendig del av klimakuren ifølge både FN og Det internasjonale energibyrået (IEA).
“Skinnegangen” som trengs er massevis av trygge lagringssteder og transportsystemer for innfanget CO2.
I togets verden legges ingen skinnenett uten grundig forutgående kartlegging. Sånn er det med CCS også – fangst, transport og lagring av CO2.
Skal metoden rulles ut i stor skala, må verden finne lagringssteder som i sum kan romme milliarder av tonn CO2. Skal dette skje raskt nok til at CCS vil monne som klimatiltak, bør private inviteres – og fristes – til å bli med på kartleggingen.
Håp, tro og skuffelser
CCS har vært en berg- og dalbane av håp, tro og skuffelser. Alt på 1980-tallet ble det påpekt at CO2-utslipp destabiliserer klimaet. Det var bakteppet for den banebrytende ideen til SINTEF-forskerne Lindeberg og Holt fra andre halvdel 80-årene om å lagre CO2 for å unngå global oppvarming.
En spesialrapport fra FN i 2005 ble milepælen. Den gjorde det klart for alle at CCS må til for å stabilisere temperaturøkningen på jorda.
Lenge manglet gode forretningsmodeller for CCS. Dette fordi det koster energi og penger å fange, frakte og lagre klimagass i undergrunnen.
- Les også: Selv én grad kan endre en art
Dette kan betale for CCS
Det som kan betale for CCS, er klimakvotekostnader og/eller ordninger forankret i lovpålegg. Nå er vi akkurat der. Vi ser kvotepriser i EU rundt 1000 kroner per tonn CO2. Pluss ferske mekanismer i EU som skal få CO2-prisen til å øke mot 2030 ved å innlemme flere sektorer i kvotehandelssystemet. Samtidig skjerper EU klimamålene.
I samme ånd sier Klimameldingen her hjemme at prisen på CO2-utslipp skal opp til rundt 2000 kroner per tonn i 2030. Ifølge IEAs anslag bør prisen bli 250 dollar per tonn mot 2050 (nær 2600 kroner med dagens kurs). Også USA, Storbritannia og Danmark utvikler modeller for å finansiere CCS.
Når alt dette kommer på plass, blir CCS lønnsomt i driftsfasen. Men også en infrastruktur trengs: et system for innsamling, transport og lagring av CO2.
Langskip er starten
Dette ser vi nå starten på i Norge ved at stat og industri sammen har startet prosjektet Langskip, der Northern Lights skal stå for transport og lagring av CO2. Yaras CO2-fangst i Nederland skal lagres i regi av nettopp Northern Lights – i porøs stein drøye 2,5 kilometer under havbunnen i Nordsjøen.
Norsk sokkel har Europas største lagringskapasitet. Men langt mer lagringsplass trengs enn det som nå er planlagt.
Europa alene må fange og lagre rundt en milliard tonn CO2 årlig rundt 2050 for å bli klimanøytral. Det er 20 ganger mer enn Norges klimagassutslipp.
Lisens for å lete opp lagringsplass
Skal vi komme dit, trengs internasjonalt samarbeid mellom stater, industriaktører og forskere. Med forskning bidrar vi til effektiv ressursutnyttelse, eksempelvis med datadeling. Det vil si kunnskap som gir raskere oppskalering og redusert risiko.
For håndtering av utslipp fra utvalgte enkeltkilder har Norge og Danmark utdelt lisens til selskaper som vil finne lagringsplass for CO2. Til dette må det settes av arealer og etableres forutsigbare prosesser.
Skal klimaet reddes, bør liknende lisenser utdeles også til aktører som vil kartlegge lagringssteder for CO2 fra mer enn enkeltkilder. I tillegg trengs økonomiske incentiver for aktører som vil finne og drive slike lagre. Helst i form av pålitelige anslag om hva utslippseiere må regne med å betale for å få lagringsplass for CO2.
Det må snarest bli butikk i både å finne og deretter drive CO2-lagringssteder. Uten det vil “CCS-togene” komme for seint på skinner til å redde klimaet.
Kronikken ble første gang publisert i Dagens Næringsliv 10. januar 2023 og gjengis her med DNs tillatelse.
