I regjeringens 218 siders lange stortingsmelding om natur som ble presentert fredag 27. september 2024 ble ordet «hav» i en form eller annen nevnt 388 ganger. Ord som «vern» og «bevaring» ble også brukt ofte – men sjelden i samme setning som hav, annet enn for å poengtere at dette vil komme senere – når de har vurdert hvordan dette målet faktisk skal fastsettes.
I lys av meldingen skriver Fiskeribladet 1. oktober at meldingen «…hopper galant over spørsmålet om marint vern» og jeg er blant mange andre som også var skuffet over å ikke ha en mer fyldig beskrivelse av vern av havet. Det har tross alt gått snart to år siden vi signerte Naturavtalen og forpliktet oss til nettopp dette.
Og nå er COP16 allerede i gang – det internasjonale partsmøtet for Konvensjonen om biologisk mangfold (CBD) - med over 150.000 besøkende og cirka 15.000 som er i den blå sonen hvor selve forhandlingene pågår.
Marine ressurser
Dette er det internasjonale møtet hvor Norge skal presentere nettopp vår handlingsplan for å nå delmålet om 30 prosent vern – både på land og til havs. Og mange, inkludert regjeringen, trodde nok at vi hadde disse tallene på plass allerede.
For Havforskningsinstituttet hadde allerede i 2023 rapportert at 44 prosent av norsk økonomisk sone hadde effektive arealbaserte fiskeritiltak som bidro til å bevare marine ressurser.
Dette var faktisk ifølge CBD sine egne kriterier for «andre effektive arealbaserte bevaringstiltak» («other effective area-based conservation measures» (OECM). Tall som igjen ble brukt i stortingsmeldingen om Norges fiskeriavtaler for 2024 og i kronikker.
Best i klassen?
Dette burde vært lett å rapportere inn på, tenker vi da – for vi har jo faktisk allerede nådd målene. Klapp på skulderen. Best i klassen! Vi har jo allerede bevart nesten halvparten av alt havarealet vårt. All prat om mindre areal på grunn av 30 prosent vern var ubegrunnet!
Men slik gikk det ikke. For 2024 har også vært året hvor mye arbeid har blitt gjort for å vite mer om hva som faktisk vernes – og i hvilken grad vern er vern, eller bevaring er bevaring. NRK artikkelen Norge i rødt hvitt og grått - om frimerkenedbyggingen med 44.000 inngrep i norsk natur på bare de siste fem årene - sjokkerte befolkningen.
Noen av oss i alle fall. Oppsynsmannen fikk enda mer oppmerksomhet – og fikk folk til å begynne å se på forskjellen på plantasjeskog og norsk urskog og ergre oss over at så mange som 100.000 billige plastteiner kan ha blitt etterlatt i havet den samme perioden.
Store forskjeller
Og i tillegg begynte forskere å problematisere rapporteringen om at 44 prosent av Norske havområder allerede var bevart. Faktisk, ifølge en forskningsrapport fra NTNU som ble publisert i 2023 som også bruker OECM som grunnlag, kvalifiserer bare 0,01 prosent av havområdene i Norge. Ikke 44 prosent.
For en av kriteriene for å kvalifisere som områder med andre effektive arealbaserte bevaringstiltak er at som skal kunne oppnå positive og kontinuerlige langtidsmål for bevaring av naturmangfold i det gitte området.
Mens blant de 30 prosent av bunnområdene i havet som i dag er vernet, så er vernet kun fra fiske med bunnredskap ifølge rapporten. Mens det blant annet er eksisterende petroleumsaktivitet i samme område.
Og store deler av områdene ble også - fra 2024 – samme år som vi skal levere handlingsplanen for å oppnå Naturavtalen - åpnet for mineralvirksomhet – enten i samme, overlappende eller tilknyttede områder.
Og Klima- og miljøminister Andreas Bjelland Eriksen tok dette innspillet alvorlig – noe som resulterte i en stortingsmelding med mye skuffelse fra mange som hadde håpet på konkretisering av faktiske vernetiltak for havet.
Klokken tikker
Noen etter to år med frykt for hvordan 30 prosent vern skulle utarte seg i praksis for deres næringsvirksomhet. Andre fordi vi nå fremdeles ikke verner noe – og klokken tikker nedover mot 2030 minutt for minutt.
I stedet presenterte fungerende klima- og miljøminister Tore O. Sandvik et dokument med mange løse lovnader om ting som er på gang. Prosesser. Vurderinger. Forslag.
Skuffelsen er nok spesielt stor for de som bruker havet for å høste fornybare levende ressurser – som fiskerinæringen. Næringer som ønsker en avklaring på om det kommer en havbunnsmineralindustri i dere fiskeområder.
Om de må vike areal for havvindsparker – eller om det kan være sameksistens mellom næringene. Om marine verneområder vil kunne være fleksible og adaptive, eller om de vil være låste for all evighet.
Og om de resterende 70 prosent som ikke vernes er områder som i det hele tatt er mulig for havnæringer å benytte – enten det er fiskeri, havbruk eller annen industri.
Uten mål?
I slutten av oktober 2024 er dette partsmøtet – COP16 – ferdig forhandlet, og operasjonaliseringen av hvordan de forskjellige landene skal nå målene skal være konkretiserte.
Vil det være mulig for Norge å nå våre forpliktelser uten å ha satt noen mål om bevaring av havarealene våre? Dette er spørsmål fiskerinæringen og andre kan stille under høringen av Stortingsmeldingen 12. november – nesten to uker etter at COP er avsluttet.
SINTEF vil være til stede på COP16 og vil rapportere derfra – og vi vil også være på høringen og gi innspill til Stortingsmeldingen. Vi sees der!
Denne kronikken ble først publisert i Fiskeribladet 22. oktober 2024.
