Men så forklarer noen deg at disse anleggene, som vil gi solstrøm til 120 000 mennesker, krever et areal likt drøyt tre promille av den jorda vi dyrker mat på.
Da er solparker kanskje ikke så ille likevel?
Det er lett å se for seg fotballbaner. Ofte er de en god metafor for arealbruk. Andre ganger ikke.
Mange ønsker å utvikle solenergi i Norge. Norges vassdrags- og energidirektorat har nå over 60 konsesjonssøknader til behandling. NRK har laget en grundig artikkel om hvilken arealpåvirkning dette får, illustrert med bilder fra Norges første store solpark, som nå er åpnet i Østerdalen.
Energieffektivisering bør være en nobrainer, men er tidkrevende fordi gammel vane er vond å vende.
Artikkelen forteller at de 60 anleggene målt etter flateinnhold vil tilsvare 5300 fotballbaner – som i «beste fall» vil øke norsk strømproduksjon med litt over to prosent.
Men hvis vi gjør ja eller nei til solparker til kun et spørsmål om arealbruk og fotballbaner, tar vi for lett på det kompliserte problemet den kombinerte klima- og naturkrisen utgjør.
Fotball først: Er en fotballbane stor? Som målestokk for arealbruk er fotballbaner faktisk mest relevante for å illustrere nettopp fotballbaner.
Norge har 4300 fotballbaner. Vi bruker altså et areal likt 4300 fotballbaner på fotballbaner. Ikke alle disse er en fullstørrelse «fotballbane». På den annen side har de gjerne litt tribuner, et klubbhus og en parkeringsplass også. Så kanskje vi kan runde av og si at fotballbanene våre beslaglegger omtrent det samme arealet som solkraftsøknadene.
Disse banene betjener 378 539 aktive fotballspillere (pluss alle de uorganiserte), og det kan vi nok være enige om er en ekstremt god arealutnyttelse.
Skogsarealet det er søkt solkraftkonsesjon for, er på 38 km2. I Norge er befolkningstettheten 17 personer per km2. Om du bruker disse tallene til å regne ut hvor store ulike arealer egentlig er, så kan solkraftarealet på en måte sees på som arealet til 650 nordmenn.
Til sammenligning har 35 000 og 200 000 av oss latt arealet «vårt» gå til henholdsvis veibygging og matproduksjon. Så derfor: Er det god arealutnyttelse om 650 av oss deler på arealet vårt for å skape solstrøm til 120 000 innbyggere?
Hustakene har du og jeg og naboen ansvaret for. Vi styres gjerne av økonomiske drivkrefter. Og, spolier alert: etter at strømstøtten kom og renta gikk til værs, forsvant mye av det insentivet, gitt!
Jeg tror verken antall fotballbaner eller hvor mange som «deler» på sitt areal, gir siste ord i debatten om solceller og skog. Spørsmålet om 5300 fotballbaner eller arealet til 650 nordmenn er mye eller lite, kommer både an på den lokale situasjonen og det store bildet.
For arealbruk er kun én av fire dimensjoner som må inn i regnestykket, hvis vi skal klare å løse klima- og naturkrisen. Her må man veie fordeler og ulemper og inngå kompromisser. Disse må komme langs fire ulike akser:
- Hvor mye varmere skal vi akseptere at kloden blir?
- Vi mennesker roter til miljøet også på andre måter enn å slippe ut CO2. Naturavtalen, som Norge er tilsluttet, tilsier vern av 30 prosent av areal og restaurering av 30 prosent ødelagt natur.
- Hvor lang tid bruker vi på å løse problemene?
- Hvor mye koster ulike løsninger – i dag og når kostnadene går ned fordi vi tar i bruk løsningene i større skala?
Alle energikilder har fordeler og ulemper. Kortversjonen er at vind på land er billigst, og at det allerede er skrevet side opp og ned om ulempene.
- Kanskje vil du like denne saken: En kur mot for høy temperatur
Vi får ikke til å løse klimakrisa i tide uten arealinngrep og uten at lommeboka blir mindre feit.
Sol er også billig og kan bygges ut veldig raskt, men krever areal.
Havvind er foreløpig dyrt og tar lang tid, men potensialet er stort, ikke minst for å utvikle eksportindustri.
Kjernekraft er den nye favoritten hos de som ikke liker arealbruk. Men også dette er dyrt og tar lang tid.
Vannkraft kan vi bedre enn noen andre i verden. Men mer – pluss mer effektiv – vannkraft er verken billig eller fritt for inngrep.
Energieffektivisering bør være en nobrainer, men er tidkrevende fordi gammel vane er vond å vende.
Alternativet, å ikke gjøre noe av dette, innebærer et ja til katastrofale klimaendringer, til kraftunderskudd og til energi-import fra land som tar større ansvar enn oss.
Om vi bare ser på én del av problemstillingen, får vi et regnestykke som ikke går opp. Vi får ikke til å løse klimakrisa i tide uten arealinngrep og uten at lommeboka blir mindre feit.
Som NRK-artikkelen påpeker, går det an å bygge solanlegg på tak og på «grått areal» – areal som allerede er «ødelagt» av andre årsaker.
Hustakene har du og jeg og naboen ansvaret for. Vi styres gjerne av økonomiske drivkrefter. Og, spolier alert: etter at strømstøtten kom og renta gikk til værs, forsvant mye av det insentivet, gitt!
Naturligvis er det fint å dekke grått areal med svarte solceller. Men «grått» kan ofte bety mye stein. Da går kostnadene fort i været. Bare spør de som bygde solparken i Østerdalen.
Hvis vi vurderer alle fire aksene i klima/natur-problemet, blir solparker på bakkenivå fort en del av løsningen.
Omstillingen vi står foran krever kompromisser mellom mange gode interesser. Det haster å diskutere hva disse kompromissene vil innebære, fortrinnsvis uten å måtte regne seg fram til hvor stor en fotballbane egentlig er.
Denne kronikken ble først publisert i Energi og klima 19. november.
