I 1986 jobbet Erik Lindeberg som forsker ved SINTEF, den gang Institutt for kontinentalsokkelundersøkelser og petroleumsteknologi A/S.
Da sommeren kom, inviterte han venn og kollega Torleif Holt til den koselige hytta si ved bredden av innsjøen Sommen i Sverige. Som for forskere flest dreide samtalene seg rundt jobben, som var å få så mye petroleum som mulig ut av oljereservoarene på norsk kontinentalsokkel.
Da Erik Lindeberg startet sine CO2–prosjekter for snart 40 år siden, var klimabevisstheten i verden gryende. Lindeberg kjente flere av forfatterne bak Brundtland-kommisjonens rapport, som kom i 1987. Foto: Morten Antonsen, SINTEF
– Investeringskostnadene i Nordsjøen var veldig høye sammenlignet med dem for olje på land, så du ville virkelig få mest mulig tilbake. På den tida var oljeselskaper fornøyde med å f�� ut 20 til 25 prosent av reservoarene. De ville utnytte langtidspotensialet til plattformene og infrastrukturen, sier Lindeberg.
Samtidig var de to mennene bekymret for de stadig mer solide bevisene for at global oppvarming utgjorde en reell fare.
– Vi så motsetningen i det å skvise så mye olje som mulig ut av reservoarene i en verden der akkumulering av CO2 i atmosfæren faktisk er et problem, husker Lindeberg.
Men hva om det var mulig å slå to fluer i en smekk? Oljeselskaper i USA hadde lenge pumpet CO2 inn i aldrende oljereservoarer for å tyne mer olje ut av dem. Kunne Norge gjøre det samme? I så fall kunne CO2-en bli værende i reservoarene, og dermed redusere karbonfotavtrykket til oljen som ble tatt ut?
Det var bare ett problem med ideen til forskerne: Mens USA hadde masser av kullfyrte kraftverk som spydde ut CO2, fikk vi i Norge stort sett all elektrisitet fra vannkraft. Vi manglet rett og slett en konsentrert CO2-kilde.
Gassfyrte kraftverk
Det tok ikke lang tid før Lindeberg og Holt kom opp med en løsning: Om en oljeplattform, eller et skip i nærheten, hadde et gassfyrt kraftverk, kunne det forsyne oss med CO2. CO2-en fra kraftverket kunne så fanges og injiseres i oljereservoaret for å få ut mer olje og elektrisiteten kunne fraktes til land via kabel.
– Vi brukte et generisk oljefelt ett eller annet sted i Nordsjøen. Vi skulle produsere kraft fra gass på plattformen, ta ut CO2-en og deretter føre den tilbake til oljereservoarene og transportere elektrisiteten til land, sier han.
– Det var faktisk det første konseptet. På den tida var oljeprisen skyhøy på grunn av krigen mellom Iran og Irak. Det gjorde konseptet mer forlokkende. De fikk et lite prosjekt fra Statoil for å prøve ut idéen. I 1988 publiserte forskerne en 63-siders SINTEF-rapport kalt «Miljøvennlig gasskraft kombinert med økt oljeutvinning – en forstudie.» De leide til og med inn en illustratør for å lage en grafikk av idéen, som etter hvert endte opp på forsiden av flere norske aviser.
Men de fant også ut at kostnaden ved å fjerne CO2-en fra det gassdrevne kraftverket, og bruke den til å øke mengden olje de kunne få opp, generelt var høyere enn verdien av den ekstra oljen. Idéen virket, men prislappen var et problem.
Det skulle vise seg at problemet var kommet for å bli. Det ble riktignok gjort noe med det i 1991, gjennom introduksjonen av en CO2-avgift. Men selve idéen; at gasskraftverk kunne bli renere ved å fjerne CO2 fra utslippene, har vært gjenstand for debatt siden den gang.
Erik Lindeberg fortsetter å jobbe som forsker selv om han er pensjonert. Her står han ved siden av en stor trykktank hvor de kan simulere det enorme trykket som finnes på havbunnen. Lindeberg og kollegene hans bruker tanken til å studere langtidsoppførselen til CO2 når den lagres i et reservoar. Foto: Nancy Bazilchuk, NTNU
Sleipner-odysseen
I 1990 var Jens Stoltenberg statssekretær i Miljøverndepartementet under statsråd Torbjørn Berntsen. På besøk hos SINTEF ble Stoltenberg begeistret for tanken om at gasskraftverk kunne bli rene med tanke på CO2-utslipp. Han sørget for at SINTEF fikk et prosjekt hvor Statoil (nå Equinor), Saga og Norsk Hydro skulle delta for at forskerne skulle gjøre en større studie av CO2-injeksjon på kontinentalsokkelen.
Det ble starten på det som senere skulle skje på gassfeltet Sleipner. Dette store feltet ble oppdaget allerede i 1974. Men gassen inneholdt hele 9 prosent CO2: mye mer enn de 2,5 prosentene som var akseptabelt å selge. Derfor måtte Statoil og partnerne gjøre noe med CO2-en da de la frem planene for feltet i 1992.
Dette, sammen med den nylig innførte CO2-avgiften, gjorde det plutselig attraktivt å fange og lagre karbon fra Sleipner. Statoil, Lindeberg og samarbeidspartnerne ved SINTEF hadde allerede lagt ned grunnarbeidet for å få til akkurat dette. De hadde sett på CO2-injisering på kontinentalsokkelen, og visste at det kunne virke.
Så, da Sleipner-feltet begynte å levere gass i 1996, greide Statoil og partnerne å fange og lagre 1 million tonn CO2 fra feltet – i året. Klimagassen ble injisert i en porøs sandstein i den enorme geologiske Utsira-formasjonen, 1000 meter under havbunnen.
Hvor CO2-en blir av
Erik Lindeberg ble raskt interessert i hvordan CO2-en ville oppføre seg i formasjonene og eventuelt om den kunne unnslippe. Det ble derfor gjennomført geofysiske målinger for å følge med på hvordan CO2-en beveget seg i undergrunnen.
For sin pionerrolle innen forskning på CO2- lagring i geologiske lag, fikk Erik Lindeberg en internasjonal pris i 2011. Foto: Gry Karin Stimo / SINTEF
Siden dette var et langvarig prosjekt, ble Sleipner et internasjonalt utstillingsvindu for hvordan karbonfangstteknologien kan fungere. Forskerne illustrerte hvordan CO2 migrerer gjennom Utsira-formasjonen over flere hundre år ved hjelp av fargerike diagrammer. De ga også et innblikk i hvordan vi kan overvåke slike lagre i framtida.
For tiden deltar Lindeberg i eksperimentelle studer i SINTEFs laboratorier. Målet er å finne ut hvordan injisert CO2, som løser seg i formasjonsvannet, kan sette i gang sirkulasjon i formasjonen. Det kan nemlig sette fart i oppløsningen av klimagassen.
Forsøkene skjer i en stor trykktank fylt med vann og et porøst materiale, noe som gjør det mulig å studere mekanismen i detalj.
– Kunnskap om mekanismen øker sikkerheten til lagringen. Den hjelper oss også med data slik at vi kan simulere hvordan CO2-en oppfører seg over tid, sier han.
Kan spore lekkasjer
Lindeberg medgir at alle disse årene med studier ikke kan gi noen fullstendig garanti for at lekkasjer ikke vil skje. Men han er helt sikker på at vi har teknologien som kan oppdage lekkasjer og gjøre noe med dem.
– I industrien snakker alle om effektivitet, men hundre prosent effektivitet oppnås aldri. Hvis du borer tusenvis av brønner, vil noen av dem før eller senere lekke. Men det betyr bare at vi må satse mer. Om vi når 95 prosent effektivitet, er det akseptabelt, men vi må kanskje bore noen flere brønner for å oppnå målet vi ønsker. Om 5 prosent forsvinner ut i havet, er det ingen stor fare, sier Lindeberg, og legger til:
– Dersom CO2 slippes direkte ut i atmosfæren tas ca. 25 prosent opp i havet.
På mange måter har oljeindustrien beredt grunnen for sikkerheten ved lagring, fordi industrien måtte utvikle verktøy for å forstå og overvåke hvordan de oljerike formasjonene på havbunnen oppfører seg, og hva som skjer når vi borer brønner i dem.
– Vi har seismikk, motstandsmålinger og passiv lytting. Så mange av disse verktøyene som ble utviklet for petroleumsindustrien kan også fininnstilles for å overvåke CO2-lagrene, sier han.
Hva med Melkøya?
Lindeberg argumenterer for at vi ikke kan somle med karbonfangst og lagring (CCS) om vi vil unngå de verste konsekvensene av den globale oppvarmingen. Det internasjonale klimapanelet (IPCC) sier mer eller mindre det samme. Også ifølge det internasjonale energibyrået (IEA) må energisektoren lagre 1 milliard tonn CO2 i året innen 2030, om vi skal begrense den globale oppvarmingen til 1,5 grader.
Fremdeles mye på hytta: Erik Lindeberg nyter sommeren på hytta i Sverige, men har på ingen måte tatt ferie. Foto: Kirsten Melum
Da kommer det nok ikke som en overraskelse at Lindeberg argumenterer for CCS på Equinors anlegg for flytende gass på Melkøya i Hammerfest. Anlegget står for rundt 2 prosent av Norges CO2-utslipp.
Ifølge Lindebergs beregninger kan Equinor redusere Melkøyas CO2-utslipp ved å bygge et gasskraftverk til drift, fange CO2 og injisere den i havbunnen. Equinor mener derimot at kostnaden for dette kan bli så høy som 6500 kroner per tonn CO2. Med elektrifisering blir prisen på 1700 kroner per tonn.
Lindeberg er uenig i tallene: Hans konsulentselskap, CO2 Technology AS, har regnet seg fram til en mye lavere pris for gass- og lagringsalternativet: nemlig rundt 1000 kroner per tonn.
Men, norske myndigheter gikk i fjor inn for å godkjenne Equinors plan om å elektrifisere Melkøya. Til en pris av 13,2 milliarder kroner. Så hva synes Lindeberg om at Equinor valgte å ikke gå for karbonfangst og -lagring?
– Jeg er ikke mot å elektrifisere oljeinstallasjonene. Faktisk var ideen om å elektrifisere oljeindustrien opprinnelig min idé fra 1990. På den tida hatet oljeselskapene ideen, mens miljøbevegelsen elsket den. Nå har det dreid motsatt vei. Men for Melkøya ville det vært mye bedre å redusere CO2-utslippene ved CO2-fangst og lagring enn med elektrifisering på grunn av kraftmangelen i regionen.
Teknologioptimist
– Elektrifisering er den beste og raskeste måten Norge kan oppfylle sine forpliktelser om å redusere utslippene. Norge er den treigeste partneren i Europa nå, faktisk mye treigere enn EU. Om vi skal holde tritt med forpliktelsene våre, er elektrifisering nødvendig, sier han.
Lindeberg mener at Norge, som et rikt land, har et ansvar for å vise at det er mulig å kutte karbonutslippene.
– Om vi ikke kan vise hele verden at rike land kan få det til, hvorfor skal Kina og Afrika og Sør-Amerika gjøre det? For Norge er dette derfor så viktig, og det å mislykkes med å nå målene er en politisk katastrofe, sier han.
Erik Lindeberg beskriver seg selv som en teknologioptimist. Selv etter fire tiår der han har sett hvor vanskelig det er for karbonfangst og -lagring å gjøre en særlig forskjell for karbonutslippene, tror han at menneskeheten vil greie å komme seg ut av rotet rundt global oppvarming.
