I Fiskeribladet i oktober 2023 skrev Lise Gulbrandsen om Rydderapporten og hvordan 800.000 frivillige deltok på opprydding av forsøpling i Norge i 2022. Hun etterlyser et nasjonalt overvåkningsprogram for å kartlegge forsøpling.
Dette er vel og bra – og kan sees i sammenheng med behov for også å kunne kartlegge all plastmaterialflyt i Norge som er målet i for eksempel Plasticene som ledes av SINTEF Ocean. I dette prosjektet har de jobbet med å kartlegge volumet av plast som kommer inn i det norske markedet til å begynne med. De starter på starten – ikke på slutten.
For det er denne plasten som til slutt havner i kystområdene hvor disse 800.000 frivillige plukker det opp. Hvert eneste år. For søpla slutter ikke å komme så lenge kranen står på for full guffe, som Roger Larsen poengterte i Fiskeribladet 8. juni 2024.
Et argument er derfor at vi må starte med å forstå hvor plasten som brukes – og til slutt havner i havet - kommer fra - for så å kunne ansvarliggjøre korrekt instans for det som ikke kommer tilbake. Eller belønne de som leverer det inn. Som når vi panter flasker!
For mye av plasten i havet i Norge kommer fra fiskerinæringen. I alle fall om vi ser på vekt. Tau. Garn. Bøyer. Isopor. Klær. I Nord-Norge for eksempel kom 56 prosent av plastsøppelet fra fiskerinæringen. I resten av landet ligger det på 42-47 prosent.
Og vi kan fortsette å plukke og fiske det opp for alltid – 800.000 frivillige eller ikke – for det kommer mer. Og mer. Og mer. Og for fiskerinæringen ligger det noe frustrasjonen i at det til og med kan koste dyrt å plukke med seg søppel fra havet fremover.
Spesielt når insentiv som gratis levering i 11 havner gjennom programmet «Fishing for Litter» som er finansiert av Miljødirektoratet fases ut etter 2024.
Dette til tross for at plastproblemet har blitt så utfordrende at det faktisk har blitt løftet opp til det globale forvaltningsnivået – til FN. På senhøsten 2024 skal de ha sitt femte forhandlingsmøte for en ny internasjonal avtale for å stoppe plastforsøpling.
Dette er en avtale som også vil påvirke fiskerinæringen og dets forhold til forsøpling og opprydding. Så mye så at denne næringen har fått en helt egen del av avtalen. Dette fokuset på fiskerinæringen er noe som har kommet i økende grad under forhandlingene.
I 2022, når globale ledere startet å sette sammen rammeverket for avtalen hadde ikke fiskeri og havbruk noen ledende posisjon som en næring som krevde spesiell oppmerksomhet på agendaen.
Våren 2024 endret dette seg derimot – og tekst på en egen traktatdel som ble kalt «Fiskeredskap» ble inkludert og diskutert.
Målet med disse paragrafene i denne globale avtalen er å forbedre forvaltningen av plastforsøpling fra forlatt, mistet eller dumpede fiskeredskap (dette heter offisielt «ALDFG» som står for Abandoned, Lost, or Discarded Fishing Gear). Dette skal gjøres gjennom internasjonalt samarbeid, og skal håndheves gjennom nasjonalt regelverk.
Slikt regelverk skal promotere sirkulæritet og miljøvennlig og trygg avhending av forsøpling fra fiskeri og havbruksnæringen. Under forhandlingene i Ottawa, Canada våren 2024 ønsket derimot Norge å se enda sterkere tiltak oppstrøms for å redusere mengden plast som i det hele tatt brukes i fiskeriene. De norske forhandlerne ønsket å ha fokus på investeringer i nye typer fiskeredskap isteden. Som for eksempel nedbrytbare garn, noe som også trekkes frem av Roger B. Larsen, leder av senteret for Forskningsbasert Innovasjon ved UiT – Dsolve, som en del av løsningen.
Utviklingsland, derimot, var sterkt imot dette tiltaket. De poengterte at deres levebrød, jobber og matsikkerhet var avhengig av fiskeriene og at de ikke kunne godta noen avtale som satte restriksjoner på bruk av fiskeredskap. Det ble derfor bestemt at dersom det skulle inkluderes en faktisk fiskeriprovisjon så måtte den fokusers nedstrøms. Det vil si avfallshåndtering og sirkulæritet – og ikke på nye materialer som kan redusere bruken av plast i næringen til å begynne med, slik Norge ønsket. Slik teksten er i dag så leser man derfor lite om krav til endringer av typen materialer brukt. Man leser mer om «oppmuntring» til bruk av produkter med lang levetid, som er gjenbruk- og resirkulerbare, med merking og sporingssystemer. Det siste for å kunne ansvarliggjøre de som har forlatt, mistet eller dumpet fiskeutstyret sitt. Men for å klare dette må land som Norge selv gjennomføre beste praksis. Det norske oppryddingstoktet i 2024 er derimot redusert fra Fiskeridirektoratet sin side og fiskerne er selv oppmuntret til å melde bruket sitt tapt og selv starte sokning og gjenfinning av det. Og en endring til at alle fiskere må betale for å levere plastavfall etter slik opprydding – enten det er sitt eget eller noen andres – vil ikke være et sterkt insentiv.
Det er derfor positivt å se at mer ansvarliggjøring på produsentene kommer – kanskje til og med et pantesystem av et slag. Dette vil spesielt bli gjennom produsentansvarsordningen som vil faktisk vil fokusere oppstrøms – på produsentene av utstyr. Og i lys av frustrasjon rundt kostnader for innlevering av innsamlet og levert redskapsavfall fra havet som i dag tilfaller næringen, så er det ikke fiskeren – men produsenten som fra 2025 fremover vil måtte dekke kostnadene for innsamling og transport av innlevert fiskeutstyr – og kanskje vil aktørene også positive insentiver som nettopp det å få lov til å få tilbake pant på forlatt, mistet eller dumpede fiskeredskap de tar med seg fra havet. Dette er godt nytt for både næringen og frivillige – og ikke minst for det marine miljøet.
