Kystfiskerne har Norges farligste arbeidshverdag. «Havet gir og havet tar» har det hett i uminnelige tider.
Men kan vi i dag akseptere at folk risikerer å dø på jobb? Mens andre yrker er blitt sikrere i takt med en samfunnsutvikling med stadig lavere risikovilje, har fiskeri blitt hengende etter. 157 dødsfall siden tusenårsskiftet viser en virkelighet som er langt mer brutal enn i arbeidslivet for øvrig.
Tall fra de siste fem årene viser at dødsrisikoen for en fisker som drar ut på jobb, er ti ganger høyere enn for en ansatt i bygg- og anleggsnæringen.
Trangt og utrygt
Sjøfartsdirektoratet lanserer i disse dager en handlingsplan som tar samfunnets ansvar og sammenhengen mellom rammer og sikkerhet på alvor. Stortinget har vedtatt en nullvisjon om at ingen som har sitt arbeid på sjøen skal dø eller bli hardt skadet på jobb. Nasjonal handlingsplan for sjøsikkerhet skal gjøre nullvisjonen til virkelighet. Skal dette faktisk skje, må planer bli til handling.
Betingelsene fiskerne jobber under, gjør jobben deres mer farlig enn nødvendig. Slik kan vi ikke ha det. Kystfiskerne bidrar til sjølforsyning og sysselsetting i distriktene, noe myndighetene ønsker. Det er også myndighetene som setter betingelsene for arbeidsvirkeligheten på havet, gjennom regler for kvoter, fartøytype og redskap.
Ofte ser vi at reglene ikke fremmer, men snarere hemmer arbeid for rammebetingelser som kunne gjort havet til en tryggere arbeidsplass. I den nye handlingsplanen er det nettopp sammenhenger og tydelig myndighetsansvar som er poenget.
Vi er glade for at forskning som har pekt på dette, kan finnes igjen i tiltakene som foreslås. For vi må ta inn over oss at sammenhenger, reguleringer og rammebetingelser påvirker sikkerheten. La oss trekke frem noen eksempler:
I dag er reglene og kravene i kystfiskeflåten knyttet til båtens lengde. Volum på lasterom, type utstyr eller hvilke arbeidsoperasjoner som skal utføres, spiller ikke inn. Resultat? Fartøy designes med mål om å holde seg under faste lengder, snarere enn for å være sikrest mulig.
Et trangt dekk har i altfor mange tilfeller vist seg å være et utrygt dekk, og fiskerne må ofte arbeide i utsatte posisjoner med fare for å falle eller bli dratt over bord.
Alenefiske
Kvotepolitikken på sin side, gjør det vanskelig å få til lønnsomt fiske med mer enn én fisker om bord. Over halvparten av dødsulykkene har skjedd ved såkalt alenefiske. De små sjarkene er med andre ord den aller farligste arbeidsplassen.
Likevel stilles det ingen andre formelle krav til sikkerhetsopplæring enn at fiskeren har deltatt på et sikkerhetskurs i ei knapp uke. I andre bransjer ville alenearbeid blitt forbudt på bakgrunn av dødstallene. Den nye handlingsplanen kommer med fornuftige tiltak for alenefiskere, som for eksempel at krav til sikkerhetsline som kan sikre mot fall over bord og drukning skal utredes.
Eller la oss ta et eksempel som handler om gruppekvoter: Enkelt forklart kan alle kystfiskerne som deltar i blåkveitefiske til sammen fiske en viss mengde fisk før tilgangen stenges. Når den felles kvota er brukt opp, er det ikke lov til å fiske mer. Forvaltningsmessig praktisk, og fint med tanke på biologisk bærekraft. Men er det ok forhold å jobbe under?
Denne ordninga kan føre til et kappfiske som gjør det fristende, og kanskje nødvendig, å jobbe uten pause med lange dager, for å få sikre seg en størst mulig del av kaka. Fiskerne sier selv at det påvirker sikkerheten hvis arbeidsdagene blir lengre og strikken tøyes ekstra. Myndighetene har ganske enkelt laget regler som gjør det vanskelig å sette sikkerhet først.
Kaffen i vrangstrupen
«Det handler om holdninger», hører vi ofte. Vår forskning peker i andre retninger. Det handler om manglende opplæring. Det handler om for lite teknologi med innebygde sikkerhetsbarrierer. Det handler om rammebetingelser som er sikkerhetshemmende, ikke sikkerhetsfremmende. Og det handler om manglende påbud og tilsyn.
Vi sier dette med manglende påbud, selv om det vil få enkelte fiskere til å sette kaffen i vrangstrupen. Men vi må huske at da bilbelter ble påbudt i trafikken, var mange negative til dette. Da barneseter i bil ble vanlig, ristet mange på hodet. I dag vil de færreste drømme om å kjøre uten.
Mye kan endres gjennom opplæring, krav og økt tilsynsaktivitet, selv om det oppleves som prakk i første omgang.
Kunnskapen om hva som kan forhindre ulykker, må brukes til å gjøre havet til tryggere arbeidsplass. Handlingsplanen peker på mange gode tiltak og er et viktig steg i riktig retning. Nå forventer vi at den følges opp av midler som gjør det mulig å ta steget fra plan til handling.
