Slik kan lavinntektsfamilier hjelpes inn på boligmarkedet

Bolig er en viktig sosial og materiell ramme for menneskers liv, ikke minst for barns oppvekst og sosiale utvikling. Men mange barnefamilier kommer ikke inn på det ordinære boligmarkedet, verken for å eie eller leie.

Mange kommuner arbeider med å finne nye former for boligløsninger for familier som av ulike grunner ikke klarer å skaffe bolig på egenhånd. I Ringsaker har det siden 2015 blitt prøvd ut en ordning med utleie av boliger med tilvisingsavtale.

Nå har forskere ved SINTEF og Høgskolen i Innlandet (HINN) undersøkt hva tilvisingsmodellen betyr for familiene. Hovedmålet har vært å få kunnskap om innvirkningen leie med tilvisingsavtale har for lavinntektsfamiliers livskvalitet.

To ulike modeller

Ved å se på familienes egne erfaringer, har forskerne fått innsikt i hvordan slik hjelp til å leie påvirker autonomi, mestring og tilhørighet.

– Vi ser at familiene trenger støtte for å leie bolig, samtidig som de viser engasjement for å øke egen livskvalitet og sikre trygghet, stabilitet og en best mulig framtid for barna, forteller SINTEF-forsker Karine Denizou.

I studien av tilvisingsmodellen i Ringsaker bygger forskerne videre på og sammenlikner med en studie av «eie først-modellen» i Kongsvinger. Her valgte kommunen ut familier som fikk kjøpt bolig med støtte fra NAV. Dette var familier som ansatte i kommunen så hadde potensiale til å delta i utdanning og arbeid, som ville sikre autonomi og sosial bærekraft.

– I begge boligprosjektene gir familiene uttrykk for økt livskvalitet. Samtidig ser vi at familiene i Ringsaker, i større grad enn familiene i Kongsvinger som eier selv, ser ut til å ha utfordringer når det gjelder bostabilitet og tilhørighet i nabolag, sier Denizou.

Les også: Vi trenger “en tredje boligsektor” – og det er fullt mulig å realisere den

Blandede resultater

De fleste familiene med tilvisingsavtale framhever at det er positivt å bo sentralt med kort vei til barnehage, skole, jobb, butikker, buss og andre fasiliteter. Mange opplever mindre trangboddhet. Dette gir bedre muligheter for privatliv, skolearbeid og familiefellesskap ved aktiviteter og måltider, og ikke minst besøk av venner.

– De opplever det som positivt å bo i leilighet med mer moderne boligutforming og en følelse av å bo slik andre folk bor. Å bo i «vanlige nabolag» gir en følelse av å være mindre stigmatisert og marginalisert, sier professor Anne Sigfrid Grønseth ved HINN.

Samtidig kommer det fram at boligkvaliteten kan være mangelfull. Det kan dreie seg om uheldig planløsning, dører som er skjeve og kjøkkenskuffer som ikke lar seg lukke. Lite attraktive utearealer og støy i nærområder og liknende bidrar til redusert bokvalitet i noen av boligprosjektene.

Flere familier opplever også klager og vansker i nabolaget. De føler seg utpekt som «upassende», «utlendinger» og «mindreverdige» naboer.

Mange flytter

For mange av familiene er lavere boligutgifter viktigere enn boligkvaliteten. De vil heller flytte til en kommunal bolig med redusert boligkvalitet enn å betale mer i leie. Flere prioriterer å spare til egen bolig, og/eller å ha noe mer romslig| økonomi, for eksempel for å ha råd til fritidsaktiviteter for barna.

Les også: Attraktivt å eie sin egen bolig også for utviklingshemmede

Familier som leier med tilvisingsavtale, utgjør en stor og kompleks kategori som kan gjøre det vanskelig å fastslå ulike motiver for å flytte. Et flertall har flyktningbakgrunn.  

– Det er mulig å tenke seg at disse har en sterk forhåpning til framtiden og drivkraft for å oppnå økt deltakelse, mestring og livskvalitet, og som derfor ser det å spare til kjøp av bolig som spesielt viktig, sier Grønseth.

Ved sammenlikning av tilvisingsmodellen i Ringsaker med eie-først modellen i Kongsvinger, ser det altså ut til at flere av familiene som har tilvising ville vært egnet også for eie-først modellen.

– Samtidig er det mye som tyder på at det ikke er det å eie i seg selv som er viktigst. Det ser heller ut til at det hovedsakelig er boligens beliggenhet og boligkvalitetene som assosieres med selveie, som gir familiene en opplevelse av økt deltakelse, mestring, livskvalitet og tilhørighet, sier Grønseth.

Blant familiene som har fått hjelp til å eie, er det også flere flyktningfamilier. Begrunnelsen for hjelpen er en tro på at de slik vil lykkes lettere med å delta i utdanning og arbeid, og slik klare å betjene et boliglån.

Kommunene trenger et bredt spekter av boligtilbud

Ordningen med tilvisingsavtaler ser i liten grad ut til å møte beboernes behov for stabilitet.

– Årsakene er sammensatte, men vi ser at nivået på husleien oppfattes som høy både av kommunen og av beboerne. Den kan bli såpass høy at ordningen ikke lenger er økonomisk forsvarlig for beboerne den er ment å hjelpe, sier Denizou.

Leie med tilvisingsavtale er en mindre ressurskrevende form for boligstøtte enn eie-først modellen. Samtidig trengs en del oppfølging, som helst skal skje uten for mye synlig involvering for nabolag og utenforstående.

Dette kan være en vanskelig balansegang for kommuneansatte.

– Vi ser at det kan oppstå utilsiktet ressursbruk ved oppfølging av familiene, når vi ser at mange flytter og trenger videre assistanse, noe som bør få følger for praksis ved tilvisningsavtaler, sier Denizou.  

Alt i alt trenger kommunen et bredt spekter av boligtilbud, ifølge studien. Utleieboliger med tilvisingsavtale er et viktig supplement, men kommunen trenger også flere kommunale boliger. Dette vil gi større fleksibilitet til å hjelpe de med størst utfordringer og sykdom.

– Involvering av beboerne i utviklingen av et inkluderende bomiljø bør være en oppgave som utleier og kommunen sammen tar fatt på. Å øke mulighetene for deltakelse og engasjement i nabolag og nærområde kan bidra til å skape tilhørighet, sier Denizou.

Mer stabilitet for de som eier bolig

Problematikken med flytting og manglende stabilitet er ikke like aktuell blant de som har fått hjelp til å eie i Kongsvinger.

– I vår undersøkelse i Kongsvinger ser vi at familiene forteller med glede om at de etablerer et hjem gjennom egne tilpasninger, og om økt deltakelse og følelse av likeverd i nabolaget. Samtidig følger vi spent med på utviklingen i familiene framover; de har jo ikke håndtert boligeie i så mange år enda, forteller Grønseth.

Mye tyder på at «eie først» er en modell som passer godt i små kommuner og rurale områder. Prosjektet i Ringsaker viser at også leie med tilvising egner seg utenfor pressområder, blant annet fordi det er tilgang på sentrale tomter til en akseptabel pris.

Godt grunnlag for videre forskning

Resultatene fra studien kan gi et godt grunnlag for å utvikle nasjonale undersøkelser om leie eller eie for lavinntektsfamilier.

– Å etablere mer kunnskap om hvordan kommunen jobber, både på plannivå og prosjektnivå, vil være nyttig for både de involverte partene og Husbanken, sier Denizou.

Dette kan for eksempel gjelde:

• Kommunens rolle som bestiller av boliger med tilvisingsavtaler. Denne rollen er sentral for hvor godt de nye boligene blir tilpasset de lokale boligsosiale behovene og beboernes varierte behov. Rollen er fortsatt i støpeskjeen og kommunenes handlingsrom bør studeres videre.
• Kommunens rolle som planlegger. Et vanskelig felt er å forutse hva beboermålgruppen og kommunene vil trenge av boliger om 20 år, og hva som vil skje med tilvisingsboligene når avtalen med utleier går ut. Hvorvidt tilvisningsavtaler kan kombineres med andre boligvirkemidler, slik som leie-til-eie ordning vil blant annet være relevant å undersøke i den forbindelsen.

Referanser:
Anne Sigfrid Grønseth, Karine Denizou, Sigrid Elisabeth Glomdal, Svein Åge Kjøs Johnsen: Utleieboliger med tilvisingsavtale: Hvilken betydning har boligene for livskvaliteten til familier med lav inntekt? SINTEF akademisk forlag, 2023

Karine Denizou, Anne Sigfrid Grønseth, Åshild Lappegard Hauge, Mary Ann Stamsø: Eie først – Barna først. Hvilken betydning har selveid bolig for livskvaliteten i lavinntektsfamilier? SINTEF akademisk forlag, 2022