Norge har de siste årene hatt flere episoder av ekstremværhendelser som truer både infrastruktur og menneskeliv. Stormen Hans, som rammet store deler av Sør-Norge i august 2023, førte til omfattende ødeleggelser med flere registrerte skred og flomhendelser.
Klimatilpasning som nøkkelen
I Nordland har gjentatte steinras ført til stengte veier og jernbanelinjer. Dette har store konsekvenser for lokalsamfunn og næringsliv. Den siste togulykken ved Finneidfjord i Hemnes kommune er nok et eksempel på hvordan naturfarer direkte påvirker vår kritiske infrastruktur.
Felles for alle hendelsene er at de peker mot en ny virkelighet preget av klimaendringer. Det positive er at vi har kunnskapen og ressursene til å tilpasse oss og beskytte både samfunnet og infrastrukturen vår.
Ved å bruke denne kunnskapen vi har sammen med nye teknologier, kan vi skape en tryggere infrastruktur. For å møte utfordringene, må vi prioritere klimatilpasning og langsiktige tiltak som forebygger skader før de oppstår.
Vi må investere mer i forebygging, ikke i opprydding og gjenoppbygging
I dag brukes enorme ressurser på å reparere skader etter at skredhendelser har inntruffet. Vi må skifte fokus fra å reagere på hendelser til å forebygge dem.
Investeringer i proaktive forebyggende tiltak koster samfunnet langt mindre enn å bruke ressurser på opprydding og gjenoppbygging etter katastrofale hendelser. Norge har verktøyene og kunnskapen som trengs for å gjøre mer med forebyggende tiltak.
Der det er gjennomførbart, må vi implementere sikringstiltak langs utsatte strekninger av vei- og jernbanenettet. Men vi må også være realister: det er verken praktisk eller økonomisk mulig å sikre hver eneste meter av vår omfattende infrastruktur.
Løsningen er smarte, lokale varslingssystemer
Løsningen ligger i smarte, lokale varslingssystemer som kan gi tidlig varsling om potensielle ras og skred hendelser.
SINTEF har gjennom sitt KlimaDigital-prosjekt demonstrert hvordan moderne sensorer gjør det mulig å utvikle mindre inngripende systemer som kan overvåke risikoutsatte områder kontinuerlig. Prosjektet er et samarbeid med NTNU, Meterologisk institutt, SVV, NVE, GEONOR, Nordic Semiconductor og Telia.
Erfaringene fra utvikling av det lokale varslingssystemet viser at slike løsninger kan gi verdifull tid til å iverksette preventive tiltak før situasjonen blir kritisk. Dette handler ikke bare om å forutsi når katastrofen inntreffer, men om å få tilstrekkelig varslingstid til å iverksette nødvendige tiltak.
Vi kan også gjøre mer med moderne overvåkingsteknologi som åpner nye muligheter. Ved å kombinere moderne sensorer med data fra droner og satellittovervåking, kan vi få et mer helhetlig bilde av risikosituasjonen.
Satellittdata gir oss mulighet til å overvåke større områder og oppdage gradvise endringer over tid, mens droner kan utføre detaljerte inspeksjoner av spesifikke risikoområder og gi verdifull informasjon om situasjoner som kan føre til ras.
Med dagens teknologi kan vi kombinere data fra ulike kilder for å oppdage tidlige faretegn, utvikle presise varslingsmodeller for lokale forhold, etablere automatiserte varslingssystemer og forbedre beredskapen både lokalt og nasjonalt.
Dette er hva vi mener med å skifte fokus fra reaktiv til proaktiv handling av skredfarer. Vi må investere mer på varslingssystemer som kombinerer vitenskapelig kunnskap med eksisterende teknologier. Dette er langt mer kostnadseffektivt enn å reparere skader etter at ulykkene har inntruffet.
I Nasjonal Transportplan står følgende: “God beredskap og overvåking av infrastrukturen vil være viktig for å sørge for at infrastrukturen raskt settes i stand når slike hendelser skjer”.
Også Totalberedskapskommisjonens rapport peker på at klimaendringene kan sees på som en saktegående krise og en global utfordring som setter vårt samfunn i et stadig større press og dermed utfordrer norsk beredskap.
En ting er kostnader med forebygging og arbeid med ryddingen og oppbygging i etterkant av en hendelse, men hva med beredskapsevnen, utover hendelsen, når Norge deles i to over lengre tid? Er vi i stand til å ivareta sivilsamfunnets kritiske funksjoner? Og hva med følgeeffekter ved at transport- og forsyningslinjen blir brutt over lengre tid?
Dette må vi finne ut av før vi får neste klimarelaterte hendelse som kan gi langt større konsekvenser enn togulykken i Norland nylig.
