Kronikker gir uttrykk for skribentens meninger. Dette innlegget ble først publisert i Teknisk Ukeblad og gjengis her med TUs tillatelse.
NRK har nylig vist oss nordmenn hvordan vi bit for bit bygger ned natur, uten at vi har noen samlet oversikt over hva vi taper. Fra sofaen har vi sett at naturtapet delvis har sitt opphav i ropet etter mer grønn energi.
Dette gjør det verdt å minne om at det regjeringsoppnevnte Klimautvalget sist høst foreslo fremlegging av helhetlige klima- og energiplaner for Stortinget.
Utvalget påpeker også at verktøy må til for å sikre at vi tenker lengre og bredere når vi planlegger. I vår oversettelse betyr dette at Norge trenger analyser som synliggjør de totale konsekvensene av ulike grønne energitiltak. Ikke minst de følgene vi kaller den “oppsamlede effekten” for landet sett under ett av inngrep i sjelden natur.
Vi trenger verktøy “i Klimautvalgets ånd”
Vi mener tiden er moden for å videreutvikle det som finnes av analysemodeller på feltet. Skape et overordnet regneredskap som kan rangere energiprosjekter “i Klimautvalgets ånd” – ved å besvare spørsmål som:
Vil utbyggingsforslag A rasere en type natur som også forslag B, C og D ødela da disse ble satt ut i livet i andre deler av landet?
Vil forslag E eller F være gunstigst for energiprisene? Hvilke av dem gir størst forsyningssikkerhet?
Og hvordan blir de siste svarene påvirket av energisystemets evne til å jevne ut variasjoner i sol, vind og tilsig ved hjelp av vannkraftmagasinene?
Vurderer virkninger kun av ett og ett naturinngrep
Navn som boreal regnskog og atlantisk høymyr høres eksotiske ut. Flere norske kystsoner er like fullt rike på disse artene.
Men når biologer skal vurdere konsekvensene av ett naturginngrep i sitt lokalområde, vet de ikke hvor mye som kan gå tapt av tilsvarende natur i andre områder gjennom andre inngrep. Og ett sted går tålegrensen.
Svakheten ved dagens praksis er at miljøpåvirkning kun blir vurdert for hvert enkelt tiltak. Den “oppsamlede” virkningen som serier av naturinngrep har for landet sett under ett, har få hatt blikk for til nå.
Tøffe valg venter
Norge blir nødt til å treffe tøffe valg fremover om hvilke konsekvenser vi vil akseptere når utslippsfrie energiløsninger skal bygges ut. Aktørene som skal prioritere, må da ha kunnskap om følgene av valgene de tar.
Dataverktøy som gir noen av de nødvendige svarene, eksisterer. Men vi mangler modeller som viser politikere, investorer og andre beslutningstakere helheten.
Slike modeller lar seg lage, og vi må gjøre dem åpne og bruke åpne data. De begrensede versjonene som eksisterer i dag, er lite åpne. Åpenhet vil sikre at ulike kompetansemiljø bidrar til utviklingen. Det vil også stimulere til nasjonalt og internasjonalt samarbeid på feltet og skape tillit til beslutningsgrunnlaget hos allmenheten.
Forbilder fra Norges-historien
Dette må på plass om de samlede planene som Klimautvalget foreslo skal bli et godt underlag for rangering av utbyggingsprosjekter. Liknende sorteringsordninger har vi hatt to av før:
“Samlet plan for vassdrag” kom på 1980-tallet. Målet var en samlet nasjonal forvaltning av vassdragene. Planene bygde på en metode som ga systematisk og etterprøvbar sortering av foreslåtte vannkraftprosjekter. Sorteringskriteriet var konfliktgrad i forhold til ulike brukerinteresser, pluss kraftverksøkonomi.
Ut fra dette rangerte Stortinget prosjektene. Kun de billigste og minst konfliktfylte planene fikk mulighet for konsesjonsbehandling. Ordningen ble historie i 2016.
Endte med bråk
Noe lignende ble forsøkt innført for vindkraft i 2019 ved at NVE lagde en Nasjonal ramme for vindkraft på land med 13 utvalgte områder. Over 5000 høringssvar kom inn, deriblant mange negative svar fra kommuner.
Årsaken til bråket kan være at rammen i for liten grad bygde på lokalt forankrede planer. Regjereringen så til slutt bort fra den. Her ligger trolig viktig lærdom med tanke på Klimautvalgets forslag om en helhetlig plan.
Helheten har vært glemt
De fleste norske fremtidsanalyser har sett på kraftsystemet, lite på hele energisystemet og enda mindre på hva utbygginger gir av naturinngrep. Desto større er behovet for analyser som kan håndtere helheten:
Som at transport og industri skal avkarboniseres og vil trenge fornybar strøm pluss i noen grad hydrogen og bioenergi. At nye industrier vil øke kraftbehovet ytterlige. At energisparing i bygg kan bli Norges største “kraftverk” og dermed minske behovet for ny kraft. Og at økt bruk av fjernvarme er et alternativ til elektrisk oppvarming og kan utnytte varme som nå går til kråka.
Det totale energisystemet er komplekst. Men når det skal analyseres, mangler koblinger til viten om hvilken “oppsamlet” effekt naturinngrep har på landet sett under ett.
Dette er to gode grunner til at vi nå bør få et “kompass” til å stake ut fremtidskursen for Energi-Norge.
