Havet har store uutnyttede ressurser som lever i det som kalles mesopelagsk sone. Disse artene, som lever på mellom 200 og 1000 meters dybde, kan gi oss verdifulle ressurser som oljer og proteiner, for å nevne noe.
Det forskningsdrevne innovasjonssenteret SFI Harvest, ved SINTEF Ocean jobber med å finne ut om og hvordan disse biomarine artene kan brukes til lønnsom og bærekraftig fiskeindustri.
– Det jeg gjør er nærmest for grunnforskning å regne, sier Maria Alquiza Madina. Hennes doktorgradsarbeid er avhengig av prøvefangst fra dette havdypet.
Brytes ned lynraskt
– Vi ser at fangst som hentes opp fra mesopelagisk sone brytes ned raskt. Det skyldes enzymer som rett og slett gjør at fangsten blir en slags fiskesuppe temmelig fort, forklarer bioteknologen.
Vi ser at fangst som hentes opp fra mesopelagisk sone brytes ned raskt. Det skyldes enzymer som rett og slett gjør at fangsten blir en slags fiskesuppe temmelig fort, forklarer bioteknologen, som er ansatt hos SINTEF Ocean og tar doktorgraden NTNUs institutt for bioteknologi og matvitenskap.
En av nøttene hun jobber med å knekke, er å finne ut hvordan det er mulig å stabilisere fangsten før nedbrytingen starter. Det må til for at det skal bli tid til å separere ulike deler av fangsten og hente ut proteiner og olje i ren og god kvalitet.
– Det som også er litt spesielt med de mesopelagiske artene, er at de inneholder råstoffer med svært høy kvalitet. Bestanddelene kan brukes til produkter som kan selges til høy pris på apotek og helsekost.
Gevinsten kan bli stor
Tradisjonelt fiske har høstet av arter i den pelagiske sonen, altså i de åpne vannmassene. Vi har mye kunnskap om arter som lever ned til 200 meters dyp. Men de marine ressursene lenger ned i havet er i stor grad uutnyttet.
Forsker og doktorgradsstipendiat Maria Alquiza Madina i SINTEF Ocean. Foto: SINTEF
Anslagene tilsier at det finnes enorme ressurser her, og forskere på feltet prøver å bringe på det rene hvor mye man kan høste uten å forstyrre økosystemet.
En ny fiskeindustri kan for eksempel avlaste overfiskede arter og redusere bruk av matjord til produksjon av soya til dyrefôr. Men gevinsten kan være så stor at det er vel verdt å jobbe for, selv om den er vanskelig å få fatt i, ifølge forskere:
– Det som også er litt spesielt med de mesopelagiske artene, er at de inneholder råstoffer med svært høy kvalitet. Bestanddelene kan brukes til produkter som kan selges til høy pris på apotek og helsekost, forklarer Madina.
Blandet fangst krever ny teknologi
Det er mange spørsmål som trenger svar før fiskeindustri i mesopelagisk sone eventuelt kan bli en realitet. Hvor og hvordan skal fisket foregå, men ikke minst også: Hva skjer når fangsten er kommet om bord? Hvordan får vi fatt i næringsstoffene som har så høy kvalitet?
Artene det er snakk om varierer i næringsinnhold fra maneter som er bare protein, salt og vann, til dyreplanktonet Calanus som består av over 60 prosent marin olje og små fisk eller rekearter proppfulle av omega 3. Artene lever tett på hverandre, men er svært ulike.
– Vi ser at fangst som hentes opp fra den mesopelagiske sonen, brytes ned raskt. Det skyldes enzymer som rett og slett gjør at fangsten blir en slags fiskesuppe temmelig fort.
Lite homogen fangst er en av mange utfordringer Madina, og en potensiell fremtidig næring, må forholde seg til.
– Stabilisering og prosessering ville vært enklere om vi bare fikk opp én og én art, men jeg tror ikke det er realistisk å se for seg fangstmetoder som gjør at vi unngår blandet fangst. Så vi må finne den beste teknologien som kan håndtere dette, sier PhD-studenten.
Leter etter smertegrensa
Madina jobber med å identifisere og beskrive hver av artene som finnes i miksen. Noen av dem vet vi svært lite om, men på generell basis mener forskerne at mesopelagiske arter har stort potensial for å bli utnyttet.
Den lille hoppekrepsen Callanus, eller Raudåte som den heter på norsk kan leve helt ned til 1500 meters havdyp. Foto: Calanus AS
– Næringsinnholdet i mesopelagiske arter kan brukes til mye forskjellig, men det må uansett først stabiliseres og videreforedles til rene stoffer. I en ideell verden vil dette skje om bord i båten, like etter fangst. Det ville sikret best mulig kvalitet på råvarene. Siden det forutsetter store investeringer i fabrikkskip, ser vi også på om det er mulig å stabilisere fangsten og bringe den til land for videre prosessering, forteller Madina.
Et alternativ for stabilisering, altså å få stanset den uønskede reaksjonen som gjør at det bare blir saus, er å fryse fangsten umiddelbart. Madina jobber med å finne smertegrensa på tid og temperatur.
– Vi har forsøkt å overføre kunnskap om teknologi og bearbeiding fra tradisjonell eller pelagisk fiskeindustri. Men på grunn av større variasjon i sammensetninga og høyere enzymaktivitet, har få av de kjente metodene vist seg å være direkte overførbare, sier Madina.
Fiskemel som en god plan B
Uten teknologi og kunnskap som gjør det mulig å hente ut de verdifulle omega 3-fettsyrene før nedbrytinga starter, vil råstoffene forringes. Da kan ikke fangsten brukes til annet enn fiskemel. Dette vil utvilsomt gi lavere lønnsomhet enn høykvalitetsvarer, men det betyr likevel ikke at produktet er uinteressant.
Fôrindustrien trenger fiskemel, og produksjon basert på mesopelagiske arter er ifølge forskerne på SINTEF Ocean en spennende mulighet. Lykkes de, kan dette være startgropa for en helt ny fiskeindustri.
