– Mange tror kunstsnø er veldig energikrevende å lage. Men vi tror det gir større utslipp hvis alle må kjøre til fjells for å gå på ski, sier forsker Sondre Bergtun Auganæs ved NTNU.
Han er opptatt av hvordan framtidas skianlegg skal finne den beste måten å holde skiløypene åpne på, når klimaendringene slår inn for fullt med mildvær og regn gjennom vinteren.
Opp i høyden – eller kunstig snø
En gjennomsnittlig skisesong har tidligere strukket seg fra slutten av november til slutten av april. Om få år vil man måtte venne seg til adskillig kortere perioder med naturlig skiføre.
– Da blir alternativene enten å flytte skianleggene lenger opp i høyden, eller å produsere kunstig snø, sier Auganæs.
Sondre Bergtun Auganæs, NTNU
Han tror det er lett å glemme folkehelseaspektet når man diskuterer kunstig snø. Et bærekraftig skianlegg er et anlegg som brukes mye, mener han.
– Mange er skeptiske til at man skal bruke så mye penger og energi på å lage kunstig snø. Vi er vant til at snø er en ressurs som naturlig og gratis. Snøkanoner som lager kunstig snø oppfattes som klimafiendtlig. Men hvor klimafiendtlig det er, kommer an på hvor mange som bruker anlegget, sier Auganæs.
En balansegang
Målet må være å kunne tilby aktivitet på snø der folk bor, mener forskeren.
– Skal vi ha folk til å drive med skisport, og skal vi ha rekruttering, så må vi ha skianlegg nær byene. Der hvor folk bor. Utfordringen blir da å redusere energibruken, og finne en balanse mellom kostnader og utslipp på den ene siden, og risiko for å bli stående uten snø på den andre.
I prosjektet Smart Snow, et samarbeidsprosjekt mellom NTNU, Sintef, Det internasjonale skiforbundet (FIS) og flere, ønsker forskerne å se nærmere på hvordan man kan utvikle bærekraftige anlegg med effektive løsninger, som kan sikre aktivitet på snø der hvor folk bor.
– Det vil handle om å redusere energibruken, for eksempel å se på hvordan snø blir transportert fra snølageret og ut i løypenettet. Transport og spredning av snøen utgjør en mye større kostnad enn selve produksjonen av snø, sier Auganæs.
Bruker snøen fra i fjor
Videre vil forskerne se på hvordan man kan designe skiløypene slik at man for eksempel effektivt kan produsere snø der det trengs, uten å måtte stenge hele anlegget. Forskerne vil også utvikle simuleringsverktøy som kan hjelpe anleggene å velge riktig måte å håndtere snøproduksjon og lagring.
– Utfordringen med å produsere snø selv, er at det kreves et visst antall dager med minusgrader, noe som gjør det utfordrende å åpne skianlegg tidlig på vinteren.
Løsningen kan da være å gjøre som i Granåsen i Trondheim, der årets ski-VM om kort tid går av stabelen: Lagre fjorårets snø under et dekke av sagmugg og flis. Slik reduseres risikoen for å bli stående uten snø i løypene når viktige skirenn skal gå av stabelen.
Granåsen er Trondheims hovedarena for all vinteridrett knyttet til hopp, langrenn og kombinert. Her ligger snø produsert i fjor trygt bevart under et dekke av sagflis. Foto: Sondre Bergtun Auganæs
– Vi kan hente inn klimadata for anlegget og legge inn data for snøbehov og produksjonskapasitet. Så kan vi se på sannsynligheten for å kunne åpne anlegget på ulike tidspunkt.
Nyttig tallgrunnlag
Deretter må anlegget selv ta vurderingen om hvilken risiko de er villig til å ta.
– Det blir en balansering mellom kostnader, energiforbruk og utslipp, opp mot den genererte aktiviteten og risikoen for tap av rekruttering og arrangementer, sier Auganæs.
Spørsmålet blir gjerne hvor mye ekstra aktivitet man kan få til i løypene i forhold til ressursene man bruker.
– Dette er noe kommuner og idrettslag gjerne bruker som argumenter når de vil bruke penger til snøproduksjon, men som har vært vanskelig for dem å dokumentere. Vi ønsker nå å kunne gi dem et godt tallgrunnlag, sier forskeren.
