Som ledende fiskerinasjon har Norge et spesielt ansvar for å utnytte alle deler av fangsten som tas opp fra havet, inkludert arter som ikke er målarten i fisket. Økt utnyttelse av bifangst kan både styrke bærekraften i fiskeriene og øke verdiskapingen i næringen.
Hva er bifangst?
Bifangst er fangst av arter som ikke er målarten i fisket. Dette kan inkludere alt fra populære matfisker som brosme og lange, til uønskede arter med lav eller ingen kommersiell verdi. Et eksempel på sistnevnte er slimål, en art som ofte ender opp som bifangst ved teinefiske.
Til tross for Norges utkastforbud, som skal sikre at all fangst bringes til land og utnyttes, blir en betydelig andel bifangst fortsatt kastet over bord. Dette skjer blant annet fordi fiskerne møter utfordringer som lav etterspørsel, manglende mottaksapparat og utfordringer knyttet til logistikk og behandling av disse artene om bord. En annen viktig faktor er at selv bifangst som blir kastet ut levende, ofte har små sjanser for å overleve. Skader og stress kan føre til høy dødelighet, noe som bidrar til tap av ressurser og reiser etiske spørsmål.
Slimål til middag?
Slimål, eller Myxine glutinosa, er kanskje ikke det første du tenker på som en matfisk. Denne arten, kjent for sin unike evne til å produsere enorme mengder slim, har ingen kommersiell verdi i Norge. Men i Sør-Korea og Japan regnes den som en delikatesse. Kanskje kan slimål få en plass også på norske middagstallerkener?
I BIFANGST-prosjektet undersøkte forskere ved SINTEF Ocean hvordan slimål kan utnyttes som en matressurs. Fileter av slimål ble tilberedt som en del av en asiatisk-inspirert matrett og testet av et semitrent sensorisk panel med 16 deltakere. Slimålen ble vurdert på smak, konsistens, lukt og appetittlighet. Resultatene viste en overraskende positiv respons: slimålen fikk en medianscore på 4 av 5 poeng for totalopplevelse, og deltakerne beskrev slimålen som smaks- og luktnøytral og at den passet godt i en matrett. Forskerne bemerket også at slimålen skilte seg fra annen matfisk ved at den luktet svært lite under tilberedning. En utfordring som ble identifisert, var konsistensen, som ble beskrevet som uvant og med mye tyggemotstand. Dette peker på et behov for å utforske bruk av andre tilberedningsmetoder enn tradisjonell varmebehandling. Kanskje krever ukjente arter som slimål nytenking på kjøkkenet for å bli attraktive på det norske middagsbordet.
I tillegg til fileten, som utgjør rundt 45 % av slimålens totalvekt, finnes det også potensial for å utnytte restråstoffet, som inkluderer skinn, innmat og hoder. Dette utgjør hele 55 % av vekten og kan brukes til andre verdifulle formål. I BIFANGST-prosjektet fant forskerne at skinn fra slimål egner seg godt til utvinning av kollagen. Dette er en verdifull ingrediens i alt fra kosmetikk til medisinske produkter. Slimet, som er unikt for slimålen, ble også analysert. Selv om det består av hele 97 % vann, inneholder det proteiner som kan ha interessante anvendelsesområder som gjenstår å utforske.
Hva må til for å øke utnyttelsen?
Slimål er bare ett eksempel på en undervurdert art med stort potensial. Men utfordringene er mange. Små fangstvolum, manglende mottakssystemer og begrenset etterspørsel gjør det krevende og lite lønnsomt for fiskerne å bringe bifangst til land. Likevel viser erfaringene fra BIFANGST-prosjektet at det finnes muligheter. Med bedre tilrettelegging for mottak og distribusjon, samt innovasjon og nytenking innen tilberedning og markedsføring, finnes det muligheter for at uønskede bifangstarter kan finne veien til tallerkenen. Dette representerer ikke bare en mulighet til å styrke bærekraften i fiskeriene, men det kan også gi forbrukerne et mer variert utvalg av sjømat, i tillegg til å styrke norsk selvforsyning. Kanskje kan fremtidens middagsbord by på et langt mer spennende utvalg av arter enn det vi er vant med i dag?
Kronikken ble opprinnelig publisert i Norsk Sjømat, februar 2025.
