Ukens strek i Fiskeribladet 22. mars 2025 het «Det går opp og ned her på havet». Den fikk meg til å bli nostalgisk og jeg kom til å tenke på en kronikk jeg skrev for snart 14 år siden, i 2011.
Jeg hadde nettopp gjort ferdig doktorgraden min på NTNU og jobbet på den tiden som forsker med temaer rundt tverrfaglig havforvaltning på institutt for sosiologi og statsvitenskap. Kronikken het «En fiskehistorie» og var den første kronikken jeg noensinne skrev, og jeg var naturligvis veldig spent på om den ville tåle tidens tann, om det uttrykket fremdeles blir brukt.
Kronikken handlet om den enorme økningen i torskekvotene det året –2011 – hvor vi så en 143 prosent økning fra bare fem år tidligere – til hele 751.000 tonn. Kanskje var dette til og med for mye torsk for fiskerne, spurte Finansavisen seg det året.
Torskefisket i Norske- og Barentshavet blomstret som aldri før og utsiktene var mer positive enn noensinne tidligere. Titler i Fiskeribladet vinteren 2011 reflekterte dette: «Topp torskefiske – på stadig større torsk», «Beste vinterfiske på flere år», «Megafiske i Vesterålen» og «-En fest med fisk!».
Fiskeriforvaltningen klappet seg selv på skulderen – bra jobbet – de hadde godt samarbeid med russiske samarbeidspartnere. Streng overvåkning og håndheving. De hadde jobbet strukturert for å bekjempe ulovlig, urapportert og uregulert fiske. Best i klassen! «Det er typisk norsk å være god» som statsminister Gro Harlem Brundtland sa i nyttårstalen sin i 1992. Og vi var gode på fiskeriforvaltning.
Torskebestanden ble friskmeldt
I kronikken vår fra 2011 pekte vi derimot på en annen art som også hadde økt i Barentshavet i samme tidsperiode – nemlig raudåta – som følge av varmere hav. Klimaendringer. Raudåta var og er en viktig bestand i det marine økosystemet. Og nøkkelforet til torsk i yngelstadiet, og til fullvoksen lodde. I samme periode som denne blomstret i Nordområdene ble også torskebestanden friskmeldt i området.
Året etter, i 2012, ble FNs bærekraftsmål født i Rio de Janeiro, og trådte i kraft i 2015. Et av målene var å stanse overfiske – før 2020 - men dette var jo ikke et problem for Norge, hvor det ble stadig mindre overfiske av torsk ifølge Fiskeridirektoratet i 2012.
I 2025 er de norske kvotene for torsk i nord for 2025 på kun 175.253 tonn. Den laveste siden 1991. 77 prosent lavere enn i 2011 når jeg først skrev «En fiskehistorie». Og det er ikke tegn på noen øyeblikkelig endring på dette.
Viktig byttedyr for torsken
På Ombordfryst 2025 i Ålesund kikket Finn-Arne Egeness fra Nordea inn i krystallkula om torsken frem mot 2030. Han viste til at nedturen nå har begynt igjen (for det er jo ikke første gangen – ref. ukas strek). Han visualiserte to forskjellige scenarier – en «V»-type nedgang med rett ned etterfulgt av rett opp; og et badekar – hvor det går ned, forblir nede en stund, for så å gå opp igjen.
Det er siste scenariet analytikeren tror vil være gjeldende i dette tilfellet. At vi blir en stund på bunn denne gangen. En av hovedmålene for å komme seg opp igjen poengterte han vil være mer forskning – for vi må vite mer om livet i havet.
Kystfiskarlaget mener det ikke bør fiskes på raudåte og lodde. De to artene jeg nevnte i kronikken fra 2011. For raudåte spesifikt økte landingene fra fangst på raudåte markant fra 2013 og 2018, for eksempel.
I tillegg har Havforskningsinstituttet målt en sterk reduksjon av raudåte som strømmer inn fra Norskehavet til oppvekstområde til torskeyngelen i Barentshavet – og torskeyngelen må ha mat. Det må lodda også, som igjen er et viktig byttedyr for torsken.
Vi må alle bidra
Men som Finn-Arne Egeness sa på Ombordfryst 2025 – vi vet for lite om havet og det må mer forskning til. For Norge bruker kun 1,8 prosent av bnp på forskning og utvikling (FoU) – under målet på tre prosent som både vi og EU har satt.
Norske bedrifter investerer også lite i forskning og utvikling. Mye mindre enn i lignende land. 66 prosent mindre enn svenske bedrifter for eksempel. Og for å komme oss opp av badekaret, må vi ha nye metoder og ny kunnskap om havet.
En av løsningene kan og bør være at fiskerne er med å bidra med kunnskap om havet, slik at det ikke kun er målinger fra forskningsfartøy som kartlegger og samler inn data om fiskebestander. Gjennom prosjektene Everyfish og OptiFish jobber Sintef Ocean med partnere fra hele Europa for å utvikle automatisk fangstregistreringsmetoder fra fiskefartøy i alle størrelser.
Slik at vi kan få informasjon fra flere kilder om hvor fiskebestandene er. I hvilke størrelsesordener. Hvordan artene flytter på seg. Om nye arter kommer inn i områder de ikke tidligere har vært. For selv om vi nå er nede i et badekar, så er dette tiden å investere i havet. Hvor vi i økende grad må kunne hente maten vår fra i fremtiden.
Men som vi så fra fiskehistorien om torsk, lodde og raudåte – som tålte tidens tann – så må vi se alt i et biodiversitetsperspektiv slik at ikke fangsten av den ene går ut over den andre. Og vi må alle bidra med kunnskapen slik at dette kan bli mulig å gjøre.
Kronikken ble først publisert på Fiskeribladet.no 6. april: https://www.fiskeribladet.no/debatt/en-fiskehistorie-som-gar-bade-opp-og-ned/2-1-1800679. Kronikken og illustrasjonen er gjengitt med tillatelse.
