Forskningsprosjektet Smittekontroll viser et gap mellom det som skal gjøres og det som i praksis kan gjøres når det gjelder biosikkerhet. Gapet kommer blant annet av at produksjonsplaner ikke gir rom for biosikkerhetsrutinene og at anleggene ikke er utformet slik at de er mulig å rengjøre.
Gapet kommer når produksjonsplaner ikke gir tid til renholdsrutinene og når anlegg er utformet slik at de er vanskelige å rengjøre. RAS-anlegg og brønnbåter har mange og store områder der man ikke kommer til for å gjøre rent. Det betyr at noen områder ikke vaskes og tørkes, noe som øker sjansen for opphopning av biologisk materiale og smittespredning.
Analysene viser at renholdet har god effekt der det er gjort. Effekten er også god på risikoområder, som for eksempel der det er rust.
- Bedriftenes oppgave fremover blir å sørge for at renholdet kan gjøres, sier forskningsleder i SINTEF Ocean og prosjektleder for Smittekontroll, Kristine Størkersen.
Prosjektet har også avdekket at det kan være risiko for spredning av viruspartikler på utsiden av skipsskrog, da spesielt under vannlinjen.
- Partiklene fjernes ved vanlig spyling, men det er ikke rett frem å rengjøre hele skroget, sier Størkersen.
Må prioritere biosikkerhetstiltak
For å øke biosikkerheten må det tas mer ansvar i styrerommene til oppdrettsselskaper og rederi. Ledelsen må sørge for at operasjons- og produksjonsplanene har gode nok marginer: Nye fiskegrupper skal ikke inn i ei settefiskavdeling eller en brønnbåt før renholdsrutinene er gjennomført. Anlegg må bygges med utgangspunkt i hygienisk design. I tillegg kan økt deling av data mellom oppdrettsselskap og rederier hjelpe
- Toppledelse bør få biosikkerhetsopplæring sammen med annet personell, sånn at ledelsen forstår hvordan deres prioriteringer påvirker smittespredning i deres virksomhet, avslutter Størkersen.
Prosjektet er finansiert av FHF og er et samarbeid mellom SINTEF Ocean, BarentsWatch, Mowi, Bremnes Seashore, Frøygruppen, Cflow og Møre Maritime.
