Det er i dag stor usikkerhet knyttet til hvem som er ansvarlig for å forebygge naturskader på eksisterende bebyggelse. Med de store ødeleggelsene etter flom og skred som vi har sett den seneste tiden, bør spørsmålet om hvordan naturfarerisiko skal forvaltes, gis politisk prioritet.
Naturskadeloven av 1994 slår fast at ansvaret for å sikre mot naturskader er fordelt mellom grunneier, kommune og staten ved Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE), men mye har forandret seg siden 1994, og det er i dag stor enighet i fagmiljøet om at ordningen er moden for evaluering.
Lovgivers intensjon med å dele sikringsansvaret var at det skulle sikres mer ved at alle ansvarlige bidro. I dag er det allikevel ingen reell ansvarsdeling. Staten sikrer innenfor statsbudsjettets rammer, men kan ikke alene dekke hele sikringsbehovet.
Grunneiere og kommunen investerer på sin side i liten grad i sikringstiltak der hvor staten ikke yter tilskudd. Snarere sitter de på gjerdet i påvente av at staten påtar seg det praktiske og økonomiske ansvaret.
For å motvirke handlingslammelse foreslo Gjerdrum-utvalget å lovfeste grunneiers sikringsansvar, samt en hjemmel for kommunen til å pålegge grunneier å sikre. Forslaget har møtt motstand, særlig med tanke på hva slags økonomiske konsekvenser sikringsansvaret gir for grunneier. Vi har fulgt dette opp og analysert sikringsansvarets økonomiske konsekvenser i et konkret eksempel, både etter dagens ordning og ved eventuell lovendring.
Vår undersøkelse viser at dagens ordning kan hindre grunneiere i å investere i sikringstiltak, blant annet fordi ansvarsdelingen er rettslig uklar og sikringsansvaret kan bli uforholdsmessig kostbart. Det vil derfor ofte lønne seg for grunneier å vente på at kommunen og/eller staten tar regningen. Lovforslaget er lite egnet til å bøte på problemene med handlingslammelse.
For grunneiere i en flomrisikosone innebærer sikringsansvaret høy økonomisk risiko. Utfallet kan være alt fra betydelig gevinst dersom staten eller kommunen sikrer, til mulig økonomisk ruin dersom tilskudd avslås, kommunen ikke handler, eller øvrige berørte grunneiere ikke ønsker å spleise på tiltakskostnaden.
Muligheten og viljen til å delta i et spleiselag med andre grunneiere, og eventuelt kommunen, blir derfor avgjørende for om nødvendige sikringstiltak gjennomføres frivillig. Undersøkelsen vår slår dermed fast at sterkere og tverrsektorielle incentiver må på plass for at fysiske sikringstiltak faktisk blir realisert.
Kronikken ble først publisert i Finansavisen og gjengis her med tillatelse
