Norsk English

Sammendrag: Industrielle muligheter og arbeidsplasser ved storskala CO2-håndtering i Norge

Verden trenger CO2-håndtering (CCS – Carbon Capture and Storage) for å nå ambisjonene i Paris-avtalen. Andelen av utslippsreduksjoner som må tas ved hjelp av CO2-håndtering varierer mellom de ulike analysene, men ligger ifølge Det internasjonale energibyrået (IEA) og FNs Klimapanel (IPCC) på mellom 12 % og 20 %. Og den øker når vi går fra 2-gradersmålet til 1,5-gradersmålet. Alternative veier til de samme utslippsreduksjonene er jevnt over dyrere, i den grad de finnes. En del industrielle utslipp kan ikke reduseres på annen måte enn ved hjelp av CO2-håndtering.

De globale utslippene av klimagasser økte med 1,4 % i 2017, og flere store land vil ikke nå utslippstoppen før etter 2020. Det vil gjøre oppgaven ekstra krevende, og vil kreve et politisk pådriv som er avgjørende for å lykkes. Norge har sluttet seg til Paris-avtalen, vi er en del av EUs kvotesystem, og har forpliktet oss til å oppfylle klimamålene for 2030 sammen med EU. Det betyr at norske utslipp av klimagasser må reduseres med minst 40 % innen 2030. Forpliktelsen overfor EU, som også er lovfestet i klimaloven, vil være premiss-settende for norsk politikk i årene som kommer. De langsiktige og enda høyere ambisjonene for utslippskutt i EUs veikart for 2050 blir spesielt viktige knyttet til behovet for CCS.

Det norske fullskalaprosjektet for CO2-håndtering planlegges for å lagre inntil 1,4 millioner tonn CO2 per år og er unikt globalt. Det vil være det første prosjektet som fanger CO2 fra prosessindustri og avfalls-håndtering, knytter sammen flere utslippskilder, og bruker skip for transport for å forbinde utslippskilde og CO2-lager. Prosjektet vil også kunne være et første skritt mot etablering av norsk sokkel som storskala sentrallager for CO2 fra Europa. Dette kan i seg selv bli et betydelig forretningsområde. I fremtidige CCS prosjekter kan løsninger utviklet for fullskalaprosjektet dupliseres og settes sammen på nye måter.

Den samfunnsøkonomiske lønnsomheten i fullskalaprosjektet vil kunne påvirkes av en rekke faktorer, blant annet kostnader for alternative klimatiltak, skala- og læringseffekter. CO2-håndtering kan også bidra til å forlenge markedet for norsk naturgass, gjennom å skape rammebetingelser for å realisere ren og storskala produksjon av hydrogen. I denne mulighetsstudien søker vi å kvantifisere de industrielle muligheter som en satsing på CO2-håndtering i Norge kan gi, under forutsetning av at Norge, Europa og verden når ambisjonene i Paris-avtalen og at CCS blir en del av klimaløsningen, slik som beskrevet av IPCC og IEA. Dette er gjort gjennom å definere tre scenarier for utviklingen av CCS i Europa og studere mulighetsrommet for norske aktører innen disse scenariene. Mulighetene vil være knyttet til:

  • Den norske prosessindustrien, som har mål om nullutslipp i 2050, samtidig som produksjonen skal dobles. CO2-håndtering i Norge er en forutsetning for å nå målet. Realisering av en slik ambisjon vil styrke konkurransekraften til mer enn 30.000 eksisterende jobber i Norge. Det vil også kunne bidra til økning av indirekte sysselsatte, fra om lag 60.000 i dag.
  • Norge som vertsnasjon for internasjonal industri. Med nærhet til en infrastruktur for CO2-håndtering kan Norge være en attraktiv vertsnasjon for industri, fordi muligheten til å produsere utslippsfrie produkter styrkes. Sammen med tilgang på rimelig og fornybar kraft, vil dette kunne danne grunnlaget for nye industrietableringer i Norge i en tid hvor arbeidskraftens andel av kostnadene går ned.
  • Hydrogenproduksjon fra naturgass med CCS. En satsing i Norge på hydrogen fra naturgass med CCS kan gi en omsetning på 220 milliarder NOK i 2050, og mellom 25.000 og 35.000 sysselsatte i Norge. En forutsetning for realisering av en hydrogen verdikjede er blant annet at det etableres tilstrekkelig lagerkapasitet for CO2 i Nordsjøen.
  • Et marked for CO2-håndtering i Europa, som vil kunne omfatte mellom 30.000 og 40.000 arbeidsplasser i 2030 og mellom 80.000 og 90.000 arbeidsplasser i 2050, direkte knyttet til CO2-håndtering. Norske aktører står godt rustet til å øke sin verdiskaping i et slikt marked.
  • Et sentrallager for CO2 i Nordsjøen bestående av flere lagringslokasjoner, som kan bidra vesentlig i olje- og gassektoren hvor Norge allerede har investert mye, hatt store inntekter og det er behov for satsing for å opprettholde verdiskaping etter hvert som oljeproduksjonen faller. I 2050 kan Norge ha over 10.000 sysselsatte direkte knyttet til CO2-lagring i Nordsjøen, mens ringvirkningene av industrien vil kunne sysselsette 5.000 til 10.000 flere i Norge.
  • Transport av CO2 på skip, hvor det i 2050 kan være behov for en flåte på over 600 skip, som kan sysselsette 8.000 til 10.000 mennesker. Norske verft, rederier og tilliggende tjenestevirksomhet er godt posisjonert til å ta andeler i dette markedet.
  • Markedet for CO2-fangstteknologi og -anlegg, som kan nå et omfang på over 450 milliarder NOK i Europa i 2050, og sysselsette over 40.000 mennesker. Norskutviklet teknologi vil kunne konkurrere i dette markedet, og har også spredningspotensial globalt.
  • Verdiskapingen i selve fullskalaprosjektet. I tillegg til ringvirkningseffekter vil det norske fullskala-prosjektet i seg selv kunne sysselsette opp mot 5.000 årsverk, i hovedsak arbeidsplasser i Norge. Teknologiutvikling og -kvalifisering gjennom fullskalaprosjektet vil kunne posisjonere norske aktører for det internasjonale markedet og gi dem konkurransefortrinn sammenliknet med aktører i land som ikke har et hjemmemarked. Potensialet for spredning av teknologi og kunnskap fra fullskalaprosjektet er stort, og kan gi avgjørende læring for utvikling av neste generasjons CO2-håndteringsprosjekter.

I det store og hele fremstår CCS som en nødvendig forutsetning for å sikre verdiskaping og arbeidsplasser i Norge i en tid hvor verdenssamfunnet har forpliktet seg til å begrense den globale oppvarmingen til 2 grader, eller helst mindre. En tidlig satsing på CO2-håndtering i Norge vil være en investering i infrastruktur for industriutvikling inn i et lavutslippssamfunn, og vil kunne bygge fremtidig konkurransekraft for norsk industri. Norge har naturgitte fortrinn gjennom geologiske strukturer i Nordsjøen som kan ta imot en stor del av Europas CO2, industrielle fortrinn gjennom en sterk maritim- og offshore-rettet industri, og kompetansemessige fortrinn gjennom at vi er ledende innenfor flere ledd i verdikjeden for CO2-håndtering.