Hun var en av tre internasjonalt anerkjente akademiske eksperter som var invitert til den lukkede sesjonen med UNAI for å komme med ekspertinnspill og diskutere temaet marin biodiversitet i områder utenfor nasjonal jurisdiksjon.
Traktaten som vurderes skal ta for seg "hull" i havretten, mest i forbindelse med et økende behov for forvaltning av marine genetiske ressurser i områder utenfor nasjonal jurisdiksjon; det vil si utenfor økonomiske soner på 200 nautiske mil.
–Dette er en veldig unik mulighet å følge en traktats "fødsel". Arbeidet kommer i en tid da vi står på terskelen til å nå en teknologisk utvikling som vil gjøre det mulig for flere land å gå lengre til havs og oppdage nye kommersielle muligheter og ressurser, sier Tiller.
En av de største utfordringene i internasjonale farvann er tilgang til ressurser og hvordan finne balansen mellom bærekraftig utnyttelse og total beskyttelse av vår felles arv. Forvaltningen skal sikre at det ikke bare er de nasjonene som er mest teknologisk utviklet som kan utnytte tidligere utilgjengelige ressurser. Tiller la i sitt innlegg vekt på å fortelle hvordan teknologiske løsninger for høsting av marine ressurser kan bli et bidrag til å forvalte og håndheve havrett, til alles beste.
En annen utfordring er håndheving av eventuelle lover som blir satt relativt til kvotebestemmelse. Det er for eksempel spørsmål som; hvem skal være havets kystvakt? Hvordan skal skip overvåkes? Hvordan skal det skilles mellom private og nasjonale aktører? I hvilken domstol skal lovbrudd dømmes? Det er et omfattende arbeid og de forberedende samtalene har pågått i over 10 år, men det forventes at det før utgangen av 2018 skal avgjøres av generalforsamlingen om en konferanse for å komme til enighet om et internasjonalt regelverk skal arrangeres, hvor man kan bli enige om hva denne traktaten skal inneholde. Både kystnasjoner og landlåste nasjoner er aktive deltakere i prosessen, med Norge som en av de fem store partene.
