Høsten 2024 var hektisk for global forvaltning som påvirker vår bruk av havet – med to store konferanser for henholdsvis naturmangfold og klima! COP16 (natur) og COP29 (klima) trakk til seg tusenvis av mennesker fra hele verden.
For noen (les: meg) så var dette noe heloppslukende over flere uker. For andre så gikk det litt forbi i stillhet. For havet så skjedde ikke så mye dessverre. Selv om den ble litt mer synlig – i alle fall for en liten stund.
La meg ta dem litt i rekkefølge – for Sintef var til stede på begge møtene i oktober og november 2024, både i Colombia og i Aserbajdsjan. For hva betyr egentlig disse store globale møtene av ministere og diplomater for norsk sjømatindustri? Havet? Lokalsamfunnene?
COP16 – partsmøtet for konvensjonen for biologisk mangfold (CBD) – varte i to uker i oktober, og noe av det mest interessante der var at det faktisk VAR så stort søkelys på havet der.
Blant annet var en av de store seirene etter to uker i Colombia at land kom til enighet om en ny prosess for å oppdatere økologiske og biologiske signifikante områder til havs (EBSAs).
Dette er et rammeverk for identifisering av nøkkelområder til havs som kan prioriteres for bevaring både innenfor og utenfor økonomisk sone – en prosess som har tatt åtte år for land å bli enige om – men som blir viktig fremover også for FN avtalen som skal beskytte åpent hav (BBNJ).
Havet som gjør oss i stand til å puste
Noe av det som rørte meg mest under COP16 var likevel ikke disse lange samtalene om EBSA, men et mer uformelt møte om havets rolle for både klima og miljø. Inger Andersen – Leder for FNs miljøprogram (UNEP) – tok ordet og ba alle ta to dype åndedrag.
Hun pustet dypt inn først en gang – og litt utilpass gjorde resten av oss det også. Så pustet hun inn en gang til. «Dette andre åndedraget dere tok der, sa hun, det fikk dere fra havet». Det kommer jeg aldri til å glemme. For havet gir oss mer enn de fleste forstår.
Havet gir oss selve livsgrunnlaget vårt. Mat naturligvis. Fisk og andre marine ressurser. Men også luften vi puster inn – dette andre åndedraget.
Og planteplankton danner om karbon, og bidrar til å transpore det fra overflatehavet til dyphavet, hvor det lagres. Noe som er kritisk i forhold til klimaendringer.
Og dette ble poengtert under COP29 for klima! Det ble også diskutert i en kronikk i Fiskeribladet 7. desember, hvor forfatteren poengterer at for Norske fiskerier spesifikt så vil de største klimakuttene kunne muliggjøres om man legger om fangstmetoder, og mer spesifikt, forbyr bunntråling.
For havindustriene opererer i et miljø som må opprettholdes i en delikat balanse.
Bevaring og bærekraftig bruk
Svaret for mange vil derfor naturligvis ofte være å verne alt. At 30 prosent ikke er nok. Men - det er viktig å huske at det handler om både bevaring og bærekraftig bruk! Og at dette må komme i balanse. Dette er ikke en kamp noen vil – eller bør – vinne (selv om bruk nok har hatt en stor ledelse en stund nå).
Men det er også tema som er viktig i Norge i dag. Vi – og med det mener jeg næringen i samarbeid med forskning og forvaltning – jobber allerede med naturbaserte løsninger. Havrestaurering. Fornybar energi. Nye biomarine ressurser.
Digitalisering av flåten for å få mer kunnskap om hva som tas opp fra havet. For vi vet at havets helse er helt sentralt for alt liv på jord – men at vi også på bærekraftig vis kunne høste fra dette depotet av ressurser, samtidig som vi reduserer vår påvirkning.
Dette kan vi gjøre gjennom innovative teknologiske løsninger for overvåkning, restaurering og bærekraftig bruk av marine habitat. Løsninger som også stopper forsøpling. Men hva betyr dette for Norge? At det på globalt nivå blir både suksess og store nederlag i forhandlinger mellom land?
Endring i miljø og klima innebærer en naturrisiko for fiskerinæringen, noe som vil føre til store konsekvenser og påvirke sysselsetting og verdiskaping i Norges distrikter, som detaljert i NOU 2024:2.
Norge har derfor utarbeidet en Stortingsmelding på natur – en handlingsplan for hvordan vi skal leve i harmoni med naturen før 2030 og oppfylle kravene i Naturavtalen. Denne meldingen ble ferdigbehandlet i januar i år, og mangler konkrete mål om vern av havet.
Men enten det er en global avtale eller et nasjonalt rammeverk på plass, så må næringslivet uansett vurdere naturrisiko fra natur, klima og forurensing selv også. For naturkapitalen næringen er avhengig av kan forsvinne om de ikke tar egne valg om å beskytte den. Og det andre åndedraget vil da ikke lengre gis fra havet.
