En av utfordringene innen oljeproduksjon på norsk sokkel er den stadig økende mengden vann i oljen. Ofte ligger innholdet opp imot 30 %, mens raffineriene kun gir full pris for oljen når vanninnholdet er under 0,5 %.
Etter at oljen er kommet ut igjennom trykkreduksjonsventilen er vannet finfordelt som dråper i en olje/vann emulsjon.
Vannet fjernes gjerne ved hjelp av bunnfelling, er dråpene små bunnefeller de langsomt slik at bunnfellingstankene kan ble svært store. Det er derfor om å gjøre å få vanndråpene til å sla seg sammen slik at de bunnfeller raskere. I mange crudeoljer dekkes dråpene med asfaltener og annet slik at dråpesammenslåing (koalesens) hemmes. For å lette dråpesammenslåing fin-nes flere teknikker
- Kjemikalier kan tilsettes, som gjør emulsjonen mindre stabil.
- Bruke elektriske felter, som ofte – men ikke alltid – har vist seg virkningsfullt. Her er bruk av dc felt i sedimentasjonstankene, der oljen strømmer laminært, ofte brukt.
Store bunnfellingstanker er plasskrevende og lite ønskelige. Kjemikaliebruk er lite miljø-vennlig. Nye og forbedrete metoder er derfor ønsket.
Ved å bruke elektriske felter kan vannutskillingen effektiviseres: ved SINTEF Energiforsk-ning prøver vi ut en koalesensmodell med der en tar ibruk en kombinasjon av turbulens strømning i emulsjonen og elektriske vekselspenningsfelter. Metoden har følgende fortrinn:
- Krever mindre plass
- Er miljøvennlig
- Gir stabilere og sikre resultat
Utfordringene videre er:
- Fundamental forståelse av selve elektrokoalesens-prosessen mellom enkeltdråper
- Finne hvilken spenningsstørrelse, frekvens og form som virker best
- Finne hvordan ac spenning og turbulens virker sammen
- Forstå virkning og begrensning av oljens egenskaper på dråpekoalesensen.
